Om ettermiddagen 21. november er vi på vei opp Guadiana, elva som utgjør grensen mellom Portugal og Spania i sør. Vi holder til babord og går i land i Portugal. Som nevnt er Spania nedstengt og tar ikke imot reisende til den sørlige regionen. Vårt planlagte havneanløp i Malaga kanselleres. Vi har vært forberedt på at dette kan skje, men det kom litt brått på ettersom vi tenkte vi var på vei fra Spania til Spania. Vi tar det hele med fatning og gleder oss til noen dager i solskinnet i Portugal.
Da vi vi reiste fra Ibiza lot vi være å fylle opp vanntanken for å spare noen (250) kroner. Vi hadde godt over 200 liter igjen og så for oss en tur på totalt 3-4 dager. Med andre ord mer enn nok. På vei forbi vår opprinnelige destinasjon begynner vannkranene å lage litt “luft”-lyder. Dagen etter kommer det bare luft. Den store tunfisken vi fanget noen dager tidligere var også i ferd med å spises opp. Ingen fare, for værmeldingen sier at det skal blåse en god østavind de neste dagene. Vi regner litt på hastigheter og tid. Noe optimistisk anslår vi å bruke 2 dager. Omtrent samtidig som vi er ferdig med regnestykkene blir vinden borte. Vi mer eller mindre driver mot Gibraltarstredet, til tross for at værmeldingen lovet perfekte forhold for seilas i 5-6 knop. Til slutt må vi kaste inn håndkleet og starte opp jernhesten i kjelleren.
Etter et drøyt døgn med motorseiling passerer vi Gibraltar og er endelig i Atlanterhavet. I hall hast endres forsikringen på båten og vi er “good to go”. Gibraltarstedet fungerer som en slags trakt for vinden og vindhastighetene kan bli høye. Så selv med lite vind sør for Spania tar det seg godt opp i det vi passerer Gibraltar. Vi målte litt over 30 knop samtidig som vi seilte i 6-7 knop med vinden. Dette betyr ca 18 meter pr sekund og stiv til sterk kuling. I medvind går det veldig fint å bare surfe på bølgene (som heller ikke rakk å bli spesielt store denne gangen). Den sterke vinden forsvinner like fort som den kommer, og stabiliserer seg rundt en frisk bris fra styrbord side. Sola titter frem. Det har nå blitt lørdag morgen. Med den farten vi holder skal vi kunne klare å nå Portugal innen solnedgang. Det blir inngått en masse veddemål om ankomsttidspunkt og de fleste omhandler gratis pizza til vinneren.
Filip og Martha som har hatt morgenvakten går i seng. Tom og jeg overtar kontrollen. Nå skal vi se hva båten er god for. Alt av seil heises og trimmes til perfeksjon. I lange perioder holder vi farten over 7 knop, noe som jeg regner som realistisk gjennomsnittlig makshastighet. Det føles som vi flyr mot land. Midt på dagen roer vinden seg noe og det blir tid til å få unnagjort lørdagsbadet før vi kommer til land. Ettermiddagen går fort. Land i sikte rapporteres fra utkikken (meg selv) og stemningen stiger. Selvsagt tar det alltid litt lenger tid enn man forventer, så de fleste rekker å sove et par timer før vi entrer elvemunningen og seiler inn i smult farvann. Fortøyningsrulle slås en time før solnedgang og båten er ferdig fortøyd i det mørket faller på.
Det ble nevnt pizza. Etter ei uke på sjøen med mye tunfisk og pasta, skal det smake godt med litt ovnsbakt mat. Vi tenker at en pizza til hver bør være nok. Og selvsagt skal vi ha de største. Pluss hvitløksbrød. Syv store esker ankommer kaia en times tid senere. Vi er alle i ekstase. Selv om det er godt å være på sjøen, er det også deilig å komme i land til take away og ordentlige sanitærfasiliteter. Kvelden tilbringes utendørs, nyvaska og med noe godt i glassene. Det er sikker ikke nødvendig å nevne, men pizzaene vi bestilte var mat i tre dager. Og godt var det, for Portugal har innført svært stenge nedstengningstiltak og vi måtte pent holde oss om bord de første to dagene etter ankomst.
På grunn at stigende smittetall i landet har myndighetene innført en slags unntakstilstand. Det er tilnærmet 100% portforbud i helgene mellom klokken 1300 og 0500, altså mesteparten av døgnet. I ukedagene er portforbudet fra 2300 til 0500, noe som ikke påvirker oss noe særlig. Det er forøvrig påbudt med munnbind når man er utendørs. Vi har blitt vant med at dette er normen i Sør-Europa, og det går helt fint. Vi er også ekstra påpasselige med håndhygiene og å ikke komme for tett på lokale. Som turister kommer vi ikke så tett på befolkningen. Det begrenser seg ofte til menneskene som hjelper oss i marinaene og ansatte på butikkene. Alle steder vi møter folk står det håndsprit fremme og folk ser ut til å ta smitten på alvor.
Da jeg bestemte meg for å reise på “ferie” midt i pandemien tok jeg en sjanse. Jeg satset på at landene ville forbli åpne og jeg satset på at jeg ville klare å holde med frisk. Så langt så godt. Når slike omveier som denne til Portugal dukker opp, så gjelder det å ta det med et smil. Vi får oppleve et nytt land, og Portugal viser seg å være full av trivelige og hjelpsomme mennesker. Selv om vi ikke møter fryktelig mange, danner jeg meg fort et inntrykk basert på de man møter på butikker og så videre. Her er smilene fremme. Folk er hjelpsomme. Og ikke minst, ingen ser ut til å prøve å lure oss. Vi var litt sent ute med betalingen til marinaen, men det var overhodet ingen problem. Det virker som den generelle tilliten er høyere her. Og vi liker oss godt. Men det er jo sørover vi skal. Været blir merkbart kaldere og vinteren er i anmarsj. Båten klargjøres og allerede på andre dagen begynner vi å bli klare for å mer tunfisk og pasta.
De siste dagene har gått med til å vurdere værmeldinger og alternative ruter mot Kanariøyene. Det blir etter hvert klart at det kan ta lenger tid enn forventet grunnet omveien til Portugal og noe motvind på værmeldingene. Tom har allerede tidlig i desember et fly han må rekke fra Frankrike til Karibien. Etter nok en runde med værmeldinger beslutter han seg for å reise hjem. Det utslagsgivende er at Kanariøyene har innført obligatorisk negativ covid-test for å fly fra landet. Derfor er det usikkert om han rekker tilbake i tide om han må vente på testresultatet. Vi andre får med ett litt bedre tid, men vi har mistet en habil seiler. Men mange uerfarne om bord, trenger vil forsterkninger. Internett finnes frem, og bare to dager senere har et sveitsisk par flyttet inn på lugaren til Tom.
Vi bestemmer for å reise så fort den neste varmfronten har passert. Det er noe uvær i Atlanterhavet, men vi er godt forberedt. 25. november våkner vi opp til et voldsomt regnvær. Det er perfekt, for fronten er rett over oss. Kvelden i forveien er båten klargjort og mat for 7 mennesker i 10 dager er handlet inn. Vi er så klare som vi kan bli. En siste tur på butikken og og bensinstasjonen unnagjøres. Vanntakene og dieseltanken toppes. Selv om vi ikke forventer å bruke mer enn 5 dager, forbereder vi oss på det dobbelte. Med noe ustabilt vær kan vi godt ende opp med å seile litt på kryss og tvers for på den måten å unngå de sterkeste vindene.
De første dagene er værmeldingene gode. Vi skal bruke tiden godt på opplæring og trening i tilfelle vi støter på en skikkelig storm. Da er det viktig at alle om bord vet hva som skal gjøres, og ikke minst hvordan gjøre det på en trygg måte. Vi er superklare. Alle mann på dekk. Motoren startes og vi går i gang med fortøyningene. Plutselig kommer det en pipende lyd fra motorkontrollpanelet. Oljelampen lyser. I følge bruksanvisningen betyr det lavt oljetrykk, muligens som følge av enten lavt oljenivå eller tett filer. Motoren slås av og jeg tar på meg maskinisthatten. Etter noen timer med feilsøking, skifte av olje og oljefilter må jeg innse at jeg kommer til kort. Det er ny olje på motoren. Det er nok olje. Oljefilteret er byttet. Neste på lista er oljepumpa. Det har jeg verken verktøy eller kompetanse til å ordne selv. I morgen tidlig kommer det en mekaniker for å se på motoren. Forhåpentligvis kan vi da heise seilene og dra ut på havet. Og for mine venner fra Sjøforsvaret; det er selvsagt duket for litt god gammaldags FA-pils!
“Heldigvis” kom denne alarmen nå, og ikke om en dag eller to. Det betyr at vi har mulighet til å fikse motoren før vi kaster loss. Utfordringer som dette står i kø, og er en del av det vi har begynt å omtale som “boat life”. Det oppstår stadig vekk noe, og det må fikses når vi er i havn. Derfor liker jeg aller best å være på sjøen. Der gjør vi kun det aller mest nødvendige og kan bruke tiden på å slappe av og å ikke stresse. Det er deilig å med god samvittighet kunne utsette “alt” til vi kommer i havn. Desto mer blir det å gjøre når vi ligger fortøyd, men vi kan jo late som at uttrykket “skippertak” har sitt opphav i denne evig gjentagende prosessen. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med båten og utstyret om bord, går det også fortere å fikse ting. Selvsagt noe irriterende nå som vindgudene så ut til å spille på lag med oss. Men været er ikke det beste, så da blir det helt greit med en dag til kai med "boat work" og venting på bedre tider. I regnvær er det tross alt bedre å være under le enn å stå i vinden bak roret.
Så nå ligger vi her i Portugal og venter på både sol og mekaniker. De nye ansiktene skal bli skikkelig introdusert neste gang jeg skriver, men nå er det på tide å legge bort datamaskinen og heller bli litt kjent med dem. Førsteinntrykket er godt og vi har allerede hatt noen runder med tørrtrening på dekk.
Det skal forøvrig bli sykt digg å komme ut på sjøen igjen. Vi høres med på Kanariøyene!