Nå har vi funnet oss godt til rette her i Karibia. Det har gått over fire uker siden vi seilte de siste milene ut av Atlanterhavet og inn i det Karibiske hav. Endelig har vi kommet dit vi ville; til en eviglang tropesommer. Temperaturen ligger like under 30 grader både i lufta og i vannet. Selv om det har vært en del regnbyger, er det også sol hver eneste dag. Årstidene her er litt annerledes, nemlig tørr og våt sesong. Nå skal det angivelig være den tørre tiden på året og den perioden med flest turister. En ukes tid etter vi ankom ble det gjort noen innstramminger grunnet økt korona-smitte i Europa/Frankrike. Det har medført at det nå nesten ikke er turister her. Plutselig befinner vi oss i et turistfritt turistparadis midt i høysesongen.
Forrige gang jeg skrev et innlegg på bloggen var det bare James og meg ombord. Nå er skuta fylt opp igjen. Den siste tiden har vi vært fire til seks stykker som overnatter her; James, Ilana, Victor, Pieternel, Louise og meg selv. Louise er ny om bord og skal være med i noen uker mens hun venter på en annen norsk båt hun skal seile med over Atlanterhavet. Ilana, Pieternel og Victor har kommet tilbake fra en slags oppdagelsestur rundt på øya her og var ei lita uke. James reiste tilbake til Europa for noen dager siden. Vi har også seilt litt nordover og møtt Anna igjen. Forrige uke var faktisk alle fra Atlanterhavskryssinga samlet. Anna, Ilana, Pieternel og Fabio (som vi feiret jul med) skulle reise videre med en båt til Cuba. De hadde fått haik med en svenskregistrert båt seilt av Manu fra New Zealand, men etter mye om og med endte det opp med å kun bli Pieternel og Ilana som ble med videre vestover. I skrivende stund kun er det Lousie og Fabio som utgjør mannskapet, men de reiser videre i morgen.
Fra venstre: Victo, Fabio, Louise, Manu, Pieternel, James, Ilana, og Anna. I bakgrunnen er ses også båten til Manu.
Etter vi ankom Martinique i begynnelsen av februar tilbragte vi to uker i den første marinaen vi kom til. Først inntil ei vanlig flytebrygge og deretter ei ukes tid på ei fortøyningsbøye. Båten hadde fått litt juling og trengte reparasjoner. Nå er det aller meste fikset og vi nyter bare å være her. Da alt det nødvendige var unnagjort seilte James og jeg noen rolige nautiske mil sørover og ankret opp uten for byen Sainte Anne. En liten og trivelig landsby, med perfekt utsikt vestover mot solnedgangene. Det er veldig populært å ankre her, så det var nok flere folk i båtene utenfor stranda enn i landsbyen. I umiddelbar nærhet til byen fant vi kilometerlange hvite sandstrender med palmer voksene ut og sanden. Akkurat som på film, bare finere. Her kunne vi nok at tilbragt mange uker hadde det ikke vært for en konstant sterk vind og gummijolle uten motor. Roturen inn til byen tok vel 20 minutter og var noe anstrengende, så etter et par dager lettet vi anker og satt kursen nordover langs den frodige kysten.
I løpet av ukene i marinaen kom jeg i kontakt med noen nordmenn som anbefalte en del fine ankringsplasser langs kysten her. Vi siktet på den første og beste. Etter noen timer med vinden i ryggen passerte vi Le Diamond, ei spektakulær øy like utenfor kysten. Det skal visstnok har vært et sjørøverslag her for noen hundre år siden og man kan fremdeles se kanonhull i fjellsiden om man seiler nærme nok. Det turte ikke vi, men internett lover at de finnes. Rundt neste odde dukket landsbyen Anse d´Arlet opp. Siden vi var litt lei av å ro så mye i gummibåten, besluttet vi å fortøye i ei fortøyningsbøye like utenfor stranda. Det viste seg å være et skikkelig godt valg å velge akkurat denne bøya i denne byen.
Vi hadde en plan om å møte en potensielt nytt mannskapsmedlem i byen, så vi padlet inn for å møte han. Etter et par timer dro James tilbake til båten for å hente en gitar han skulle selge. På veien tilbake til båten møtte han på Chloé, ei fransk jente som bor i båten sin her. De ble enige om at vi skulle møtes senere på ettermiddagen. Det nye mannskapsmedlemmet var ikke helt det vi så etter, men tilfeldigvis møtte vi på noen andre seilere som kjente oss igjen fra internett. Det var Louise og Fran som planla å seile rundt i Karibia. Vi inviterte alle sammen ombord på noen ankerpils. Senere samme kveld var vi plutselig fem stykker om bord igjen. Vi fant alle raskt tonen og hadde en hyggelig kveld og ble godt kjent. Det er skikkelig koselig å møte nye folk og få nye venner på denne måten.
Fra venstre: Meg, Louise, James og Cholé
De neste dagene tilbragte vi alle fem en del tid sammen. Blant annet inviterte Chloé oss på solnedgangs-yoga på stranda. Vi tente opp et lite bål og tilbragte hele kvelden under stjernene og etter hvert en fullmåne. Louise og Fran seilte videre, men allerede før de reiste spurte Louise om hun heller kunne seile med oss. Så det var ikke veldig overraskende da Chloé et par dager senere kjørte for å hente henne litt lenger nord på øya. Så var vi tre stykker igjen, eller nesten fire for Chloé var med stort sett hele tiden.
Dagene i Anse d´Arlet var fantastiskte, og er det fremdeles. Det er massevis av skilpadder og fisker som svømmer rundt korallene. I bukta ved siden av er det om mulig enda mer liv i havet. Chloé kjenner de som driver dykkersenteret i landsbyen der, og plutselig svømte vi 20 meter under havoverflaten og kom virkelig tett på alle fiskene. Vi kunne også følge etter en skilpadde i lang tid mens den lette etter mat og virra rundt i sjøgresset. Man må virkelig ha bil for å komme seg rundt her på øya, og med Chloés bil har vi vært på tur i jungelen, på shopping og på et superlekkert restaurantbesøk. Vi har også planer om å besøke noen museer og få til en tur med paraglider.
Rolige dager til ankers er deilig. Etter en lang høst med mye seiling for å komme frem til Karibia gjør det ikke så mye at vi ligger stille. Korona-pandemien setter en stopper for øyhopping. Det er nemlig 7-10 dagers karantene om man vil reise til en annen øy. Byen har ikke så mye å by på, men vi finner godt selskap i hverandre. Jeg har også fått tak i et SUP-brett, så turen inn til land tar nå ikke mer enn noen få minutter. Det er gode snorkle-forhold med skilpadder og akvariefisk i lange baner. Den ene dagen fikk til og med hentet frem litt medisinsk ekspertise fra bakhodene våre, og jeg fikk hele tre sting i pekefingeren etter å ha forsøkt å ta oppvasken. Det resulterte i en god og en dårlig ting; Jeg slapp oppvaskene de etterfølgende 10 dagene, men fikk heller ikke lov til å bade noe særlig.. Men dagene går nå fort når man har mye å gjøre. De går vel generelt fort ettersom det meste her tar fryktelig lang tid og alle har en tre-timers siesta midt på dagen. Så lenge vi selv ikke har dårlig tid, gjør det egentlig ikke så mye.
Det tok oss over ei uke å komme videre fra Anse d´Arlet. Men vi kom ikke så langt, faktisk endte vi opp bare et par hundre meter lenger sør. Ilana dukket opp igjen Med flere personer om bord så vi behovet for å seile på jakt etter en vannkran for å fylle opp tankene. Vann fant vi ikke, men det ble en trivelig dag på sjøen. Vi møtte til og med på et aldri så lite krigsskip! En dag på sjøen gir også mulighet til å sjekke at båten fungerer som det skal. Og heldigvis fungerer den fremdeles perfekt, og det er godt å vite at det ikke er en masse vedlikehold som ligger og venter før tilbaketuren over Atlanterhavet i mai.
Fra venstre: Louise, Chloé og Ilana
Etter nok ei uke i Anse d`Arlet kontaktet Victor og Pieternel oss. De lurte på om vi hadde en lugar til overs. Det hadde vi selvsagt, og vi bestemte oss for nok en liten dagsseilas. Klokken 0900 heiste vi ankeret (og piratflagget) og seilte til ei fantastisk strand med kun sort sant. Vi ankret opp like utenfor sammen med et par andre båter. Chloé seilte sin egen båt sammen med en venn og de ankret ved siden av oss.
I løpet av dagen fikk vi besøk av noen folk fra flere av de andre båtene. Det var tildels ganske høy tropisk paradis-faktor med drinker fra selvplukkede kokosnøtter, klippehopping og snorkling. Igjen er det akkurat som på film. En times tid før solnedgang heiser vi ankeret og seiler tilbake til det som har blitt vår faste ankerplass.
Etter omtrent tre uker skal det seiles ordentlig igjen. Denne gangen er destinasjonen Saint Pierre, nokså langt nord på øya. James, Ilana, Pieternel, Victor, Louise og meg heiser seil. Det er ikke lenger en 20 nautiske mil, og turen unnagjøres på noen få timer. GPSen melder om 5,8 knop i gjennomsnitt, så man kan trygt si at forholdene var gode. Frisk bris fra øst og nesten uten bølger. I vindkastene bikker vi lett åtte knop og båten føles som den flyr avgårde over vannet. Målet for turen er personelloverføring av Pieternel og Ilana til båten som skulle ta dem til Cuba i løpet av den neste uka.
Fra venstre: Pieternel, Manu, Ilana
Dagene i Saint-Pierre var behagelige. Noe mer fjell å se rundt oss og en større by, men uten så mange folk. Byen ble nemlig forlatt for mange år siden etter et vulkanutbrudd. Noen har flyttet tilbake, men det er tydelig at det er flere hus enn folk. Vulkanen (1364 meter) ble selvsagt besteget, og den skal etter sigende heldigvis ikke være aktiv for tiden.
En god del seilbåter ligger ankret opp like utenfor stranden. Vi møter hele gjengen fra Kanariøyene. Det blir mye frem og tilbake både med ny folk, planer og intensjoner i ett sett. Etter hvert er det meg, Ilana og Louise som seiler tilbake. Pieternel bytter båt og Victor reiser til Frankrike. James går i land for noen dager med camping. Båten som skulle til Cuba skulle visst ikke dit likevel. Sånn er seilerlivet i koronakrisa, men vi tilpasser oss og har det veldig godt med det.
Tilbake i Anse d´Arlet ventet gode nyheter. Chloé har fått permisjon fra jobben til november og har derfor en del tid til overs. Selv om hun har sin egen båt her, har hun veldig lyst å seile over Atlanterhavet til Europa og Norge i mai og juni. James kom tilbake og var med oss noen dager, men han har nå reist tilbake til Europa. Fabio har også dukket opp om bord igjen. Den siste uka i Anse d´Arlet var vi derfor fire stykker i båtene der. Det ble god tid til å dykke igjen og vi har vært på en liten roadtrip for å kjøpe ting og tang på litt større butikker. Ellers blir det også litt tid til litt intervalltrening på stranda, noe som sikkert ikke er så dumt med tanke på all den gode maten vi spiser om bord hele tiden. Flere av kveldene har vi også gått i land og laget bål på stranda under stjernene.
I dag er vi faktisk tilbake i området hvor vi først ankom Martinique. Denne gangen er det ikke marinaen som sørger for kaiplass, men vårt eget anker. Turen fra Anse d´Arlet utviklet seg til en aldri så liten regatta. Meg mot Chloé, med hvert vårt mannskap. Jeg fikk forsterkninger fra land. Vi har nemlig møtt enda et menneske som muligens skal være med til Europa. Derfor tenkte vi det var lurt at hun kunne se båten og vi kunne bli kjent med henne. Hun gav et solid inntrykk, og var nok medvirkende til at Mukti vant miniregattaen med god margin.
Nå begynner vi så smått forberedelsene til å seile tilbake til Europa. Louise og Fabio reiser morgen, og det er bare meg og Chloé som er her. Vi har jo hver vår båt så da blir det litt logistikk å tenke på. Planen er å legge Mukti til ankers her mens vi tar hennes båt på en liten seiltur rundt øya de neste to ukene. Hennes båt er litt mindre og kommer derfor letter inn i små bukter og viker langs kysten. Det er også en god mulighet for oss til å bli bedre kjent og å se enda mer av Martinique. Når vi er tilbake igjen regner vi med å ha funnet et solid mannskap for turen over Atlanterhavet i slutten av april. Sammen skal vi da sørge for at vi er så klare som vi kan være for nye 4000 nautiske mil på sjøen.
God helg!