Endelig har vi kommet til tropene. Atlanterhavet er krysset og vi ligger godt fortøyd på den franske øya Martinique i Karibien. De siste dagene har gått med til vedlikehold og reparasjoner av skuta. Etter nesten fire uker med til dels kraftige påkjenninger trengs det en del kjærlighet (og hardt arbeid) for å få henne sjøklar igjen. Heldigvis ingen katastrofale hendelser, selv om de fleste systemene om bord har småting som trenger litt kjærlighet. Men vi får begynne denne historien i Las Palmas, Gran Canaria.
Den siste uka etter vi kom tilbake fra nyttårsfeiring på La Gomera ble brukt til å klargjøre båten for seilas i åpent hav i opptil en måned. Vi håpet på 20 dager, regnet med 25, men planla for 30. Man vet jo aldri hva som skjer. I tillegg tok vi med vann og tørrmat for ytterligere en måned på bøljan blå. Vi var seks stykker ombord, og da blir det en del mat og drikke som skal med. Totalt hadde vi omkring 800 liter vann og ytterligere 100 liter melk og brus. Absurde mengder med ost og pasta ble handlet inn sammen med store mengder hermetikk. Vi var nok alle litt i juleferiemodus tidlig i januar, så vi endte jo selvsagt med å gå tom for en del ting. Tross noen mangler den siste uka gikk det greit. Det ble dog litt anløp til krise da engelske Ilana oppdaget at James spiste den siste boksen med tomatbønner uten å si ifra. Heldigvis ordna også det seg og alle er fremdeles venner.
Lørdag 9. januar er endelig båten ferdig pakka og vinden var i ferd med å dreie i vår favør. De siste dagene til kai var preget av sønnavind og regn, noe som er lite optimalt når turen går sørover. Normalt byr Atlanterhavet på stabil vind fra nordøst fra november til mars. Januar er derfor et godt tidspunkt å seile til Karibien. Dette er de samme stabile vindene som har fraktet seilskuter over havet i århundrer. Et par ganger hver sesong finner en av høst- og vinterstormene på Atlanteren veien noe lenger syd enn vanlig og gir ustabile forhold rundt Kanariøyene. Det var nettopp et slik værsystem vi ventet på at skulle passere. Denne lørdagen skinner sola igjen og vi kjenner brisen fra nord. Vi kommer oss ut av køyene tidlig og jentene drar for å kjøpe den siste ferske frukten vi håper skal vare i hvert fall et par uker.
Klokka ett legger vi fra kai. Kursen settes mot dieselbrygga og tankene toppes. Totalt har vi med 250 liter diesel, noe som holder til ca tre dagers kontinuerlig bruk, rundt regnet en distanse på omtrent 300 nautiske mil. Dette er langt nær nok til vår månedslange ferd på 2800 nautiske mil, så vi håper seilene vil fungere som de skal. Vi forventer også å måtte bruke motoren en times hver dag for å lade batterier til kjøleskap og autopilot, de to største strømforbrukerne. I tillegg har vi en del navigasjonsutstyr som må være slått på hele tiden. Til sammen bruker det “nødvendige” utstyret like mye strøm som solcellepanelene leverer og vi er derfor avhengige av å lade litt ekstra underveis for å kald melk og lys om natta. Planen er å kose oss med kjøleskap de første ukene for å ha fersk mat så lenge som mulig og deretter akseptere litt varmere mat i kjøleskapet de siste ukene.
Med fulle tanker, kjøleskap og gass til matlaging forlater vi den trygge havna. Det blåser frisk fra nord og øya skjermer delvis for de største bølgene. Båten seiler i sørover i 7-8 knop i medvind og solskinn. Sjøvaktene settes og sender de siste meldingene til familie og venner mens Gran Canaria forsvinner akterut. Nå er det oss og det store havet som gjelder de neste ukene. Uværet som passerte har pisket opp en del sjø og vinden er fremdeles noe sterk. Vindmåleren viser 30-35 knop, så en liten kuling dytter oss hurtig sørover.
En del av mannskapet har lite seilerfaring, så vi velger å doble vaktene. Det vil si at vi deler oss i tre lag som tar fire timer på vakt hver. Med 3-4 meter bølger er det greit å være to personer påkledd slik at man kan hjelpe hverandre. Fordi bølgene er såpass store velger vi å ikke bruke autopiloten. Selv om den er designet for røff bruk tåler de erfaringsmessig ikke allverdens. Selv har jeg ødelagt to stykker tidligere og vil ikke ta noen sjanser. Det viser seg å være en god avgjørelse, selv om mannskapet ikke var like fornøyde med å måtte stå til rors kontinuerlig. Da vi kom frem var det nemlig flere av de andre båtene som måte kjøpe nye autopiloter grunnet for harde påkjenninger.
Dagene etter avreise går fort. Vi faller inn i rutinene og tiden går med til å spise, sove og styre skuta. Selv om de fleste kjenner på litt sjøsyke er det ikke verre enn at det kun observeres en eneste krabbemating. Det er mest slitsomt med all bevegelsen. Båten blir liten i bølgene og slenges frem og tilbake i et uforutsigbart mønster. Ikke overraskende blir det en del porselen å plukke opp fra dørken mens vi venner oss til å sjøsikre ordentlig. Vinden løyer til en bris i løpet av noen dager, men dønningene fortsetter. Det gjør at seilene ofte mister vindene og smeller på plass igjen. Vi forsøker å finne gode kurser som gir mer vind i seilene for å unngå dette, men vekten av seilduken gjør det vanskelig. Det ender opp med at vi oppdager en del små hull i et av selene og vi beslutter å gi det en pause. Farten må reduseres med 30% og kursen vi må holde blir en slags sikksakk kurs med vinden sørover. Heldigvis skinner sola på dagtid og vi sitter mye ute og snakker om løst og fast. Stemningen er generelt god. Det er ingen direkte konflikter, men humøret er litt opp og ned. Vi kjenner alle sammen på at vi er seks mennesker samlet på et lite område uten mulighet for å være alene.
Havet er stort. Det kan gå dager uten at vi ser tegn til den morderne sivilisasjonen. Ingen fly på himmelen og ingen båter i sikte. Selv om vi har satellittkommunikasjon med omverden, så er det tregt og tungvint å bruke. Da vi mistet mobilsignalene fra Kanariøyene var det litt uvant, men etter noen få dager er det ingen som tenker noe særlig på at vi er uten nett eller telefon. Vi var jo forberedt på det, og det er egentlig ganske behagelig å slippe å føle det evige behovet for å holde seg oppdatert på alt og alle. En melding hjem i ny og ne er selvsagt koselig, men jeg følte det ikke som en nødvendighet. Med så lite input utenfra blir man nødt til å lage sin egen underholdning, noe vi klarte helt utmerket. Det ble en del ablegøyer, noen fullstendig absurde. Victor og James fortalte jentene at de hadde gjemt unna tre forskjellige matvarer som de skulle få om de fant ut hva det var. Siden jentene hadde stått for innkjøpene hadde de god kontroll på matbeholdningen, men de skjønte ikke hva som manglet. Daglig fikk de små hint og bruke timesvis på å finne ut hva det var. Da dette hadde pågått i nesten to uker, klarte de endelig å koble sammen hintene. Det viste seg at de ikke hadde gjemt unna noen ting som helst...
En annen tidkrevende aktivitet var fisking. På forhånd hadde vi sett for oss tonnevis av tunfisk og andre godsaker. Vi kjøpte inn gode sluker og masse sushi-ris. Etter en uke uten napp, satt Ilana (og kanskje Anna) en liten pølsebit på kroken. 10 minutter senere fanget jentene vår første fisk. De ladet om med en ny pølsebit, og et kvarter senere var det nok fisk ombord til en skikkelig middag. Ilana er nok den beste fiskeren i verden :9De neste dagene fikk vi et par fisk til, men så var det slutt på fiskelykken. Havet ble etter hvert fullt av sjøgress og det satt seg på kroken hele tiden. Vi mistet også de gode slukene, og gav etter hvert opp hele prosjektet. Spiskammerset var uansett fylt opp med råvarer for å lage de lekreste retter. Anna, kokken vår, har jobbet på restauranter i forskjellige verdensdeler og har et usedvanlig talent for kokkelering. Ut av tilnærmet ingenting serveres overraskende god mat. Jeg tør påstå at vi sannsynligvis har hatt bedre mat enn de fleste som gjennomført lignende seilaser i lignende båter.
Fra Kanariøyene satt vi kursen mot sør-sørøst, selv om Karibien ligger ganske rett vest. Et gammel råd er å seile sørover inntil smøret (som ikke er i kjøleskapet) smelter. Deretter kan kursen settes rett vest. Som sagt, så gjort. Etter en ukes tid stiger temperaturen og vi har kommet et godt stykke sør. Omtrent 300 nautiske mil nordøst at Kapp Verde endrer vi kursen. Dette er et også et slags point of no return. Fordi vindene og strømmene tar oss vestover, vil det ta veldig lang tid å seile tilbake til Europa og Kapp Verde dersom noe skulle skje med båt og mannskap. Vi kjenner oss alle friske og raske, og båten har ikke noen seriøse problemer. Værmeldingene viser stabile vinder fra øst. Alt er derfor klappet og klart for trygg seilas over Atlanterhavet. For de som har fulgt med på internett, ser det ut som vi gjorde denne kursendringen litt for tidlig og så angret, men det er ikke helt riktig. Grunnen til at man venter med å seile vest er lite vind ute i havet lenger nord. De små hullene i seilene våre gjorde det nødvendig med reparasjon, og vi lette etter et område uten vind. Dessverre var det litt i overkant for en ordentlig reparasjon, men vi fikk tapet det sammen og satt kuren tilbake til mer ideelle vindforhold.
Gode vindforhold gjør at farten kan økes. Uke to på havet gikk fort og vi unnagjorte godt over 100 nautiske mil daglig. Beste døgnet klarte vi omtrent 140. Vi suser avgårde og vi er optimistiske. 14 dager etter avreise feirer vi Half-way-day. Sola skinner, dønningene er helt borte og det er lite vind. Vi haler seilene og kaster drivankeret i sjøen. Dette gjør at båten stopper opp og vi kan ta oss et velfortjent bad. Vi hopper alle i havet og plaske rundt. For første gang frister det faktisk med ei pils og vi får slappet ordentlig av i noen timer. Nå vi setter seil igjen tar vi autopiloten ta seg av styringa og vakthavende kan virkelig kose seg på vakt. Spesielt hyggelig er det at fullmånen viser seg og det er nesten skyfritt. Det er en fantastisk følelse å sitte under stjernene midt ute på havet uten noen lysforurensing og bare kikke opp på himmelen. Lufta er helt klar og når månen senker seg bak horisonten blir stjernene enda tydeligere. Stjerneskuddene er også lette å få øye på, og det er kjempemange av dem. I løpet av et par dager har det gått fra overskyet og mye dønninger til å bli det vi drømte om. Temperaturen stiger også daglig og vi trenger ikke lenger ull på nattestid. Vi er over halvveis og livet smiler.
Dagene går fortere og fortere. Vi rullerer på vaktene og det har blitt min tur til å ha 8-12 vakta om morgenen. Den beste vakta. Autopiloten styrer båten og resten sover etter nattevakter. Sola står opp samtidig som meg så de første timene har en behagelig temperatur. Jeg starter dagen med å “gå en tur” opp og ned et trinn forut på båten i en time. Selv om det bare er et trinn har jeg regnet med frem til at det tilsvarer ca 5-600 høydemeter daglig. Siden vi sitter så mye stille er det godt å bevege litt på seg. Etter gåturen er det tid for frokost og de andre begynner å stå opp. Oppvasken fra kvelden i forveien tas alltid dagen derpå og er en fin syssel på vakt i solskinnet. Resten av dagene går med til å lese bøker eller bare sitte å se på bølgene. Det begynner nå å bli såpass varmt at det også er behagelig å ta en aldri så liten siste i 1-2 tiden på ettermiddagen mens sola er på sitt sterkeste. Ferdig uthvilt blir det tid til litt styrketrening og så en liten “dusj”. Siden vi har begrenset mengde ferskvann blir det som oftest å ta på seg en sikkerhetsline og henge etter båten. Det kan være litt utfordrende i 5-6 knop og litt bølger, men det gikk fint hver gang. Ingen skader og ingen mistet taket i båten, selv om det visstnok var nære på et par ganger. Vi passer selvsagt på hverandre, så helt krise hadde det nok ikke vært uansett.
Etter ei drøy uke med skikkelig tropeseilas tar vinden og bølgene seg opp igjen. Det er fremdeles behagelig, men påkjenningene på skuta blir større. Når man seiler med vinden og bølgene rett akterut er det ikke så mye som skal til før båten skubbes rundt og vinden treffer seilene på baksiden. Det gjør at de blåses ukontrollert over til motsatt side og gir enorm belastning på seil og rigg. Det skjer dessverre noen ganger. Vi har bundet fast bommen slik at den holder seg på “riktig” side, men seilene får skikkelig juling av og til. På vei ned en bølge hører vi et slags smell vi ikke har hørt før. Det er åpenbart at noe skjedde, men det tar oss noen sekunder å skjønne at en av støttewirene til masta har røket halvveis over. Vi reduserer seilføringen og legger om til en kurs som endrer belastningen på wirene på styrbord side. Etter en grundig evaluering beslutter vi å seile fortsette med minimalt med seil ute. Vi rigger opp et kraftig tau som tar en del av belastningen og det der ut til å hjelpe noe litt. Det er omtrent 5-600 nautiske mil til land, og vi har ikke nok diesel til å komme frem. Farten reduseres fra 6 til 3-4 knop. Det som skulle være sjarmøretappen i solskinn og medvind blir straks mer utfordrende.
Med dårlig støtte til masta snegler vi oss mot Karibien. Det blir en mental prøvelse. Bølgene gir mye påkjenning på autopiloten, men vi anser den som nødvendig for å holde en stabil kurs. Vi håper den holder. Det største problemet er nå sideveis bevegelse i båten. Hver gang båten gynger fra babord til styrbord bøyer masta seg en del. Ved å holde en kurs som er lik bølgenes retning reduseres disse bevegelsene en del. Autopiloten reagerer i løpet av millisekunder og retter opp kursen mye raskere enn mannskapet, men selvsagt er hver bølge litt forskjellig og av og til føles det som de kommer rett fra siden. Hver gang dette skjer kikker jeg med uro på masta som bøyer seg. Vi starter motoren for å se om litt fart gjennom bølgene hjelper, og det gjør det. Men med i underkant av 200 liter på tanken kommer vi ikke mer enn halvveis til land. Som om det ikke er nok innbiller vi oss også at vi hører en ulyd fra motoren når den kjøres på mer enn 1000 omdreininger. Motoren vil uansett ikke ta oss helt frem, så vi blir nødt til å seile. Med hjertet halvveis opp i halsen går jeg i seng med streng beskjed til vakta om å vekke meg dersom situasjonen skulle endre seg. Det blir ikke nødvendig ettersom jeg den natta våkna av selv den miste lyd. Dagen etter går som vanlig, men masta bøyer seg fremdeles en del fra side til side og autopiloten har sine bølger å slite med. Jeg håper begge delene holder i hvert fall til vi kommer innenfor 250 nautiske, som er distansen vi kan unnagjøre for motor med dieselen vi har igjen på tanken. Igjen går jeg til seng noe urolig.
Omtrent klokka to våkner jeg og hører noen lyder jeg synes jeg ikke har hørt før. Det er stummende mørkt og utkikken halvsover. En liten knirkede lyd kan høres en gang i blant, men den har visstnok kommet gradvis. Vi lyser opp i masta med lommelyktene, men ser ikke noe særlig. Det virker som den halvveis avrevne wirene er litt løsere og at festene til denne beveger seg litt mer. Jeg tenker at den nok har blir revet enda mer over og vi reduserer ytterligere på seilføringen i et forsøk på minimere belastningen med fremdeles ha litt fart i båten. Nå er det ikke så mye mer å gjøre så jeg kryper til køys igjen. Et minutt før vekkerklokka skal ringe, banker det på døra. Victor kan fortelle at wiren på motsatt side også er halvveis ødelagt. Seilene hales umiddelbart og motoren startes opp. Med ca 170 nautiske mil igjen skal det være nok diesel. Selv uten seil bøyer masta seg en del fra side til side, men vi antar belastningen nå er noe mindre. Motoren har fremdeles denne lyden vi ikke er helt sikre på, men jeg tør ikke ta sjansen på at masta brekker. Det er dyrt og potensielt svært farlig. Det får briste eller bære. Med motoren i gang holder vi en fart på ca 5 knop. I den farten vil vi være fremme om 36 timer. Vi booker marina til dagen etter og håper på det beste. Motoren maler som en katt hele veien til land mens jeg ligger på dekk og kikker opp på den svaiene masta, fremdeles noe rask hvilepuls. Siste dagen går fort og det blir tid til en trivelig avslutning på turen mens motoren og autopiloten jobber. Vi samles på fordekket og koser oss inn i solnedgangen
27 dager etter vi kastet loss fra Las Palmas våker jeg og stikker hodet ut av takluka. Om styrbord ser jeg land. Nå er det ikke lenge til det er på tide å slappe litt av igjen. Klokka 8 overtar jeg vakta. Den siste uka har vi endret litt på vaktsystemet. Nå er jeg på vakt fra 8 til 20 ettersom autopiloten styrer og jeg uansett sitter ute i sola med øynene på masta og de halvveis røkne wirene. Vi legger om kursen nordover og stevner mot land. Det er deilig å se jungelkledde åser og en godt skjermet landsby med tilhørende båthavn.
Øya vi nå har forut er Martinique som tilhører Frankrike. Det er svært praktisk for oss siden det her er franske/europeiske regler som gjelder med tanke på korona. Her er også marinaen vi har vært i kontakt med, så nå er det bare noen timer igjen til vi får fast grunn under føttene. En etter en står mannskapet opp og setter i gang med å klargjøre båten for fortøyning og vask. I det vi stevner inn mot havna kaller vi opp marinaen for å melde vår ankomst. Vi får beskjed om å fortsett mot havna og melde oss igjen noen meter før bryggekanten. Det gjør vi selvsagt, og et gummibåt møter oss og viser vei til ei flytebrygge. Med sterk sidevind hjelper gummibåten oss de siste metrene inn mot bryggekanten. Dette ser ut til å bli en god fredag.
Båten er ferdig fortøyd og ligger trygt og godt til kai på den andre siden av Atlanterhavet. Det er en skikkelig god følelse. Både autopiloten, motoren og masta holdt hele veien og til alt overmål var det omkring 100 liter diesel igjen på tanken da motoren ble skrudd av. Medvinden har nok redusert det oppgitte forbruket ganske kraftig. Glad og fornøyd tar jeg med med alle passene og skipsdokumentene til havnekontoret for å formelt melde vår ankomst til myndighetene. Uten de store utfordringene aksepteres papirene og vi kan unne oss en velfortjent og bekymringsløs helg. På vei tilbake til båten kjøper jeg et par sekspakninger lokal øl og beslutter at alt av båtarbeider kan vente til mandag. Ute på flytebrygga har vaskingen av båten gått over i en slags vannkrig og både båt og mannskap ser ut til å være godt avsaltet. Nå skal det slappes av noen dager!
I skrivende stund ligger vi fortøyd til ei bøye en drøy kilometer syd for marinaen. Siden vi ankom for seks dager siden har mye skjedd. Første dagene var det avslapping og utforsking som stor på agendaen. Vi vandret rundt i den lille byen her og gjorde oss kjent med restauranter og barer. Koronatiltakene oppleves mindre invasive enn på Kanariøyene. Det er påbudt med munnbind inne i butikker, men ellers er alt åpent og livet ser ut til å gå som normalt. De lokale forteller om mye mindre turister, noe som ikke gjør oss så mye. Vi har blitt kjent med en haug med andre seilere og hatt besøk om bord daglig. Fra mandagen av er det båtarbeider som har stått i fokus på dagtid. Vi har stått opp i 8-tiden og hver dag og gjort mye. Det mangler selvsagt noe, men båt er båt og sånn er det bare. Det viktigste er unnagjort og ingen store oppgaver gjenstår.
Det er nå bare James og meg som er om bord. Etter nesten fire uker sammen på et svært begrenset område er det naturlig å ha behov for å være litt alene, men vi skal alle sammen møtes igjen om en ukes tid for å feire bursdagen til Ilana. Victor reiser nok tilbake til Frankrike snart. Pieternel, Ilana og Anna har tatt på seg ryggsekkene for å utforske resten av øya. Ilana kommer tilbake for å bli noen uker til om bord, men Pieternell og Anna skal reise videre. Sannsynligvis skal Ilana også etterhvert reise vestover. James planlegger å vandre rundt på øya noen dager, men vet ikke helt når. Han kommer uansett tilbake for å seile videre med meg rundt i Karibien og sannsynligvis tilbake til Europa i april eller mai. Jeg forblir om bord, men har allerede sett meg ut noen stier langs kysten som skal utforskes nærmere neste uka mens båten ligger godt fortøyd utenfor marinaen.
Enn så lenge er det behagelig å bare være to om bord. Båten føles mye større og vi trenger ikke koordinere så mye for å få ting gjort. Vi gjør begge våre egne greier og slapper av i solskinnet og det er enkelt å leve. Vi har fylt opp kjøleskapet igjen og det er bare en kort rotur inn til nærmeste strandbar. De neste dagene skal vi besøke flere av vennene våre i de andre båtene i området og kanskje forsøke å finne nytt mannskap til ferden videre. Det er snart karnevalsesong her, så spørs om det ikke blir en fest eller to også. Inntil videre tar jeg livet med stor ro og dagene som de faller seg. Om ei snau uke går turen videre opp langs kysten og videre mot nye øyer og ukjente farvann.