Søk
  • Øyvind Salvesen

Vi seiler mot sommer og sol på Granca!

De 12 lange dagene i Portugal i månedsskiftet november-desember gjorde noe med stemningen om bord. Det er utfordrende å bo seks stykker på en liten seilbåt og samtidig prøve å leve et slags normalt ferieliv med en tidshorisont på knappe 1-2 dager. At folk begynner å bli lei er forståelig. Da Tom, Margaux, Martha og Filip bestemte seg for å forlate oss, gjorde det plass til friskt blod om bord. Patrick og Mirjam ankom skuta allerede to dager etter vi la til kai. Selvsagt blir det en aldri så liten velkomst/avskjedsfest av sånn.



Dagene før motoren ble friskmeldt kom Ilana og James. Anna som mønstret på i Ibiza er nå den som har vært med lengst, foruten meg selv. Det er en interessant kombinasjon av mennesker som nå seiler rundt på havet. Alle har forskjellig bakgrunn og motiver for å være med, men stort sett er det et ønske om å unnslippe vinteren i Europa som gjør at alle vil sørvestover. Patrick og Mirjam vil gjerne til Sør-America. Ilana vil til Costa Rica. Anna vil til Karibien og etter hvert videre mot India. James vil på sikt hjem til Australia, men har ikke noe mer spesifikk plan enn det. For min egen del er livet på sjøen som er tiltrekkende. Det er noe spesielt ved å koble seg av den vanlig verden i noen dager/uker mens telefonene ikke virker. Å vite at vi må klare oss selv med kun det vi har tatt med er en god følelse. Nå er det bare båten og oss selv som holder oss i live. Jeg stoler på båten og mannskapet og slapper derfor godt av vel vitende om at vi er forberedt på det aller meste.


Fredag 4. desember er vi klare for seilasen til Kanariøyene for åttende gang. Tidligere på dagen har egentlig Patrick og Mirjam bestemt seg for å ta ei ferje, men velger å vente til mekanikeren kommer klokka halv fem i tilfelle problemet skulle løse seg. Og løse seg gjør det! Klokka seks seiler vi nedover elva og ut i Atlanterhavet. Kursen er sør-vest mot sommer og sol. Vi forventer medvind hele veien og stemningen er avslappet og god.



Så fort vi passerer de siste sjømerkene slås motoren av. Den trenger vi ikke lenger. Vinden blåser en frisk bris fra nordvest. Værmeldingen melder opp til 10-12 sekundmeter gjennom natta, men vi merker fort at det muligens kan bli litt mer. Utover natta blåser det kraftig opp, og vindmåleren bikker 20 sekundmeter i kastene. Bølgene vokser i takt med vinden, og jeg anslår at det på det meste var omkring 4 meter. Det ser ikke ut til å bli helt den seilasen vi så for oss. Sjøsyken melder seg hos alle i varierende grad. Jeg blir stående til rors gjennom natta inntil lyset kommer tilbake og gjør forseringen av bølgene enklere. Foruten meg selv, er det ingen med særlig seilerfaring med oss. James lærer fort og han er også ute i cockpiten nesten hele natta. Tidlig neste morgen overtar han roret og jeg får noen tiltrengte timer på øyet. Selv om jeg er trøtt og kald gjennom natta vet jeg hele tiden at vinden på et tidspunkt vil roe seg ned. Båten klarer seg veldig godt og det oppleves på ingen måte skremmende, selv om det er vanvittige krefter i sving.



Det neste døgnet vedvarer bølgene, men vinden løyer heldigvis en del. Også vindretningen snur i vår favør. På dag tre er bølgehøyden igjen under to meter og vi setter normale sjøvakter. Døgnet deles opp i vakter a tre timer på resten av gjengen, mens jeg har en mer disponibel rolle og bidrar der det trengs. Etter to døgn uten noe særlig søvn er det godt å kunne sove når det er mulighet for det. Stort sett tar jeg ansvaret for navigasjon og rorvakt på dagtid. Det store bølgene fremprovoserer både trøtthet og sjøsyke, så det blir mange lurer i løpet av en dag for de som går nattevaktene. Derfor står jeg en del for meg selv bak roret i løpet av dagen. Selv om det er veldig koselig med mange mennesker rundt meg, er det også noe eget ved å stå til rors alene i flere timer med bare sjø så langt øyet kan se. Ingen båter. Ingen land. En og annen sjøfugl titter innom, men ellers er det bare meg og båten. Med ei varm jakke til å ta vinden er det helt perfekt å stå bak roret og bare slappe av. Livsnyting.



Etter væromslaget merker vi at temperaturen stiger dag for dag. Flere regnbyger passerer mens skylaget sakte sprekker også opp. Delfinene kommer tilbake. Dagene på sjøen går overraskende fort. De fleste kommer seg ut av køyene utpå formiddagen og vi samles i cockpiten. Vi deler historier og blir bedre kjent med hverandre og alle delfinene som følger oss på turen. Selv om vi ikke gjør så mye, er det alltid en del småting som gjør at dagene flyr. Som oftest involverer det småspising eller å lage kaffe. Anna har blitt skipskokken vår og bruker flere timer i byssa hver dag. Stadig vekk har hun laget noe mat i smug og dukker opp med varme toasts eller rester fra dagen i forveien. Daglig samles alle til middag etter solnedgang, før nattevakten blir stående alene til rors utover kvelden.



Ilana og James har overtatt ansvaret for fiskestanga etter Tom, Filip og Martha. Selv om det dessverre ikke ble noe fisk denne turen fikk vi faktisk napp et par ganger. Det første vi fikk var et munnbind som så ut til å ha ligget i vannet noen dager. Sannsynligheten for det må enten være ekstremt lav, eller så må det være svært mange av dem som flyter rundt i verdenshavene. Dagen etter er det på nytt liv i fiskestanga. Denne gangen er det en død blekksprut som har festet seg. Også denne har nok drevet død rundt en stund, så den returnerer vi til havgudene. Pussig nok faget til og med båten en liten blekksprut uten at vi helt vet hvordan. En morgen lå det plutselig en liten skapning på dekk, men denne ble heldigvis erklært uspiselig og kastet til haiene.



På dag seks får vi land i sikte. Sakte reiser Gran Canaria seg opp fra horisonten. Første sikre observasjon er tidlig om morgenen. Den dagen ble lang. Etter nesten ei uke rullende på havet gledet vi oss alle til fast grunn under føttene. I 5-6 knop stevner vi mot land med vinden i ryggen, men avstandene er mye lengre enn de ser ut. Definitivt den lengste dagen så langt. Selv om havet er det samme, er det det vanskelig å nyte siste dagen på samme måte som de andre dagene. Litt av den samme følelsen som vi fikk i Portugal kommer tilbake. Rastløshet og lengsel mot neste etappe. I solnedgangen haler vi seilene, og motoren tar oss det siste stykket inn til marinaen. Vi fortøyer på velkomstbrygga og i løpet av et par timer er papirarbeidet i orden. Natten tilbringes samme sted. Etter en lang frokost neste morgen kommer det endelig noen for å vise oss kaiplassen vi skal ha de neste 10 dagene. Det skal blir godt med god tid til å sette båten i skikkelig stand før en eventuell krysning av Atlanterhavet i jula.



Nå har vi endelig nådd såpass sørlige breddegrader at sommeren er evig. Vi har ingen høst og vinter som jager oss. Derfor unner vi oss en skikkelig frihelg uten båtarbeider, men bare avslapping, god mat og litt etterlengtet sommerferie!


123 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle