Søk
  • Øyvind Salvesen

Vi seiler!

Mandag 12. oktober er endelig alt klart for avreise. Jeg flytta ombord i båten kvelden i forveien. På vei til marinaen var jeg en tur innom flyplassen og plukka opp Espen, en trivelig kar jeg faktisk bodde sammen med i Bergen i forbindelse med tjenesten i Sjøforsvaret. Vi ankommer båten søndag kveld, like etter mørkets frembrudd. Tilfeldighetene skulle ha det til at det også var et skikkelig skybrudd. Regnet var akkurat like intenst som en skikkelig bergensk høstdag. Værmeldingene gjennomgås. Det ser ikke veldig lyst ut for avreise neste morgen. Vi bestemmer oss for å innta et bedre måltid og leter opp det som ser ut som byens beste spisested. Det er ikke så mange steder å velge mellom, så det skal nok ikke så mye til å være best. Hovmesteren/servitøren virker relativt lei av livet. Vi tar saken i egne hender og bestiller en flaske vin og et par ekstra runder med øl. Det hjelper godt. Stemningen stiger betraktelig da en av karene i marinaen tar kontakt og gjerne vil ta noen glass med oss ombord før vi skal heise seil neste morgen.



Alarmen på mobilen vekker meg klokka 0730. Det er fremdeles bekmørkt ute og regnet dunker på takluka. Vinden uler i riggen. Dette blir en skikkelig ilddåp. Jeg kommer meg i tøyet og tar fatt på de siste forberedelsene. Regningene i marinaen gjøres opp og jeg tar farvel med gutta på verkstedet som har hjulpen til med å klargjøre båten. På vei tilbake til båten går jeg forbi en gjeng halvproffe seilere fra Tjekkia som er i området for å delta i en regatta. Denne viser seg å være utsatt til dagen etter grunnet dårlig vær. Ettersom jeg faktisk aldri har seil Mukti alene før, ser jeg meg nødt til å bite i det sure eple. Vi beslutter at også vi blir liggende en dag til. Jeg kryper inn under dyna og sover noen timer. Resten av dagen tilbringes i salongen og nok en tur inn til byen for litt shopping og næringspåfyll. Da vi legger oss om kvelden har regnet gitt seg og værmeldingen er lovede.


Før vi kaster loss må vi avtale med kroatiske myndigheter at vi skal forlate landet og få eksportpapirer på båten. Dette skal ordnes i den nærliggende byen Sibenik. Båtmegleren og selgeren har forsikret meg om at dette er den siste formaliteten før vi kan erobre de syv hav. Deretter kan vi gjøre som vi vil og planen er å fortsette sørover langs kysten. Jeg ringer derfor båtmegleren som avtaler med tollkontoret i Sibenik at vi kommer innom med båten på vei fra marinaen. Megleren som lovet å møte oss i Sibenik glimrer med sitt fravær. I stedet har han hyret inn (for min regning) en form for shipping-agent som skal hjelpe oss. Han virker noe mer orientert i reglene. Det blir det etter hvert klart at så fort papirene er stemplet må båten ut av landet og direkte til et annet land. Det er altså ikke lov å fortsette seilasen i kroatiske farvann. Etter noe frem og tilbake med denne agenten forteller han at man i praksis kan forlate kroatiske farvann, og så å endre seilingsplanen og komme tilbake. Dette forutsetter at det oppstår et problem som gjør seilasen utrygg. Agenten forteller at dette er den vanlige måten å gjøre det på, for så vidt i tråd med det megler og selger har fortalt, nemlig at man kun må ut i internasjonalt farvann. Luringer finnes visst overalt.



Papirene stemples og vi legger fra kai kun to timer før det blir mørkt. Kures settes mot nærmeste punkt som kan kalles for internasjonalt. Etter fire timer er vi endelig ute av kroatiske farvann og båten er formelt eksporten. Følelsen av å være ferdig med alle de kroatiske formalitetene er god. Kures settes sydover mot Hellas. Selvfølgelig med litt for lite mat ombord og en for meg helt ny skute, dukker det beleilig nok opp et situasjon som gjør videre seilas noe risikabel. Av sikkerhetsmessige grunner settes derfor kursen mot en av de kroatiske øyene for overnatting. Vi finner ei populær bukt på øya Hvar og ankrer. Men ankerfeste får vi ikke og vi driver rundt i mørket. Ankeret heise og vi setter kuren mot ei fortøyningsbøye som vi finner på internett. Denne er selvsagt okkupert. Klokka nærmer seg fire om natta og vi begynner å bli noe trøtte. Motvillig må vi innse at det beste nok er å seile gjennom natten til vi kommer til en by med en normal marina. Nærmeste by er Trogir og her er jeg heldigvis godt kjent etter å ha ventet på båten der i flere uker. Vi ankommer utpå morrakvisten og bestiller kaiplass.


Havneverten i Trogir vil gjerne se papirene våre. Dette er jo ikke noe vi er vant med fra Norge, men finner frem det vi har. Utrolig nok er han fornøyd med det vi har og forteller at vi godt kan ligge der noen dager. Alt dette med at vi måtte innom et annet land ser ut til å være unødvendig. For sikkerhetsskyld henger dog fremdeles det kroatiske flagget i akterstaget. Vi bestemmer oss for å ikke diskutere dette videre og velger å leve i troa på at alt har gått fint. Vi får utført noen små forbedringer på båten og følger værmeldingen tett. Selv om været er fint i øyeblikket, ligger det en ny varmfront og venter. Fortøyningene forsterkes og ekstra fendre legges ut.

Kalenderen sier nå onsdag 14. oktober. Ettermiddag. Vi ligger i marinaen i Trogir. Espen er med ombord. Uvær er på vei. Det er også Kristian fra Norge. Dette er samme fyr som har lånt meg leiligheten sin i Trogir siste ukene. Vi ser ut til å bli et mannskap på tre som skal seile båten fra Kroatia. Heldigvis er Kristian godt bevandret i Trogir og kan vise oss de beste stedene å spise og å proviantere. Siden det er meldt ny runde med uvær, velger vi å utsette avreisen til fredag morgen. Torsdagen benyttes til trening, handling og nok en gjennomgang av værmeldinger. Været er viktig for nordmenn, og kanskje enda viktigere for norske seilere. Situasjonen i skyene tilsier at det beste er nå å seile til Italia. Som sagt, så gjort. Overfarten beregnes til å ta halvannet døgn og vi stiller vekkerklokkene på fryktelig tidlig.


Nok en gang vekker regnet på rutene oss før alarmene på mobilen. Vi lukker øynene noen timer til. Litt utpå dagen har fronten passert og sola meldt sin ankomst. Vi topper tankene og slipper fotøyningene. For andre gang settes kursen mot internasjonalt farvann, denne gangen med en noe mer målrettet plan, nemlig Bari i Italia. Sola skinner og det er medvind. Vi seiler for andre gang forbi øya Hvar, men denne gangen skal vi definitivt ikke forsøke å ankre opp. Vaktsystemet etableres med firetimersvakter, akkurat som vi gjorde det i marinen. Klokken 20.00 er min vakt over og middagen serveres av Kristian, som er selvutnevnt skipskokk. Maten er himmelsk og det er også følelsen av stø kurs mot Italia.



Neste morgen klokken 04.00 er det på tide for å stå opp. Gjennom natten har Espen og Kristian tatt oss ut i internasjonalt farvann. Nå er vi endelig ferdige med kroatisk byråkrati. Stemningen stiger ytterligere da vi gjennomfører en høytidelig flaggskiftesermoni. Det norske flagget heises og båten merkes med nytt navn og kjenningssignal. Endelig er vi ordentlig norske.



Kvelden i forveien har vi meldt vår ankomst til den Italienske byen Bari, og politiet skal møte oss på kaia for å sjekke papirene. Vi skal jo faktisk entre Schengen-området og vi vil gjøre alt riktig. Noe nervøs tropper jeg opp på kaia med pass og skipsdokumenter, vel vitende om at jeg ikke har de norske papirene enda fordi skipsregistrene i Norge ikke har ferdigbehandlet saken. Etter noe frem og tilbake er politiet fornøyde og havnevakta likeså. Papirene stemples. Vi ønskes velkommen inn i Italia og Schengen. Vi kan nå seile fritt i Italia de neste månedene om vi vil. Som et ekstra lykketreff ble karantenereglene endret mens vi var til sjøs, noe som medførte at vi hverken måtte i karantene eller testes for korona. Noen ganger er det lov å ha litt flaks også.



106 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle