Avreisen fra Portugal kom veldig plutselig. Etter nesten to uker lenket til brygga på grunn av en feilmelding fra motoren var vi veldig klare for å reise videre. Dette blogg-innlegget ble skrevet før avreise, men grunnet noe utfordrende værforhold etter avgang fikk jeg ikke publisert det før vi mista internettdekninga. Nå befinner Mukti seg igjen i en marina og vi har god internettdekning. God lesing:
For 12 lange dager siden ankom vi Portugal. Byen heter Vila Real de Santo Antonio. Her har vi ligget fortøyd uten de store hendelsene, bortsett fra daglige besøk av forskjellige mekanikere. Dagen vi ankom var stemningen i taket. Etter nesten ei uke på sjøen var det godt med både fast grunn under føttene og muligheten til å bruke så mye ferskvann som vi ville. Pizzaen fra kvelden vi ankom varte i flere dager, men etterhvert som pizzalageret krympet, økte lysten på å komme seg ut på havet igjen.
Tre dager etter landkjenning var vi klare. Båten ble lastet til randen med vann, mat og sjokolade. Moralen var på topp og alt og alle var klare. Fortøyningsrulle slås, landstrøm kobles fra og motoren startes. Vi begynner å frigjøre fortøyningene, men plutselig høres en alarm fra motorpanelet. Lampen for olje lyser. Sensoren som utløser alarmen måler oljetrykket. Dette mener brukerhåndboka kan være forårsaket av tett oljefilter, lavt oljenivå eller andre feil på oljesirkulasjonen. Vi fyller på olje og bytter filter. Begge deler uten effekt. Etter flere kreative forslag og forsøk på feilretting må vi melde pass.
Allerede samme ettermiddag har vi en mekaniker om bord. Han måler, ringer i mobilen og styrer på noen timer før han konkluderer med at det er dynamoen som er ødelagt. På grunn av varierende strømstyrke gir sensoren visstnok en feilmelding. Dessverre har de ikke ny dynamo på lager, men vi får nummeret til en spansk Volvo Penta-forhandler som kan hjelpe oss. Dagen etter møter den spanske mekanikeren opp med en ny dynamo. Etter noen enkle målinger finner han ut at den vi har fungerer perfekt. Ny runde med feilsøking følger. Det er visst selve sensoren som er ødelagt, men hvis vi vil ha ny må han må hente den i Spania. Neste dag er han tilbake med en ny sensor. Denne installeres og båten friskmeldes et en del en del testkjøring. Noen timer senere er vi på nytt klare for å kaste loss. Motoren startes igjen, men feilmeldingen og alarmen er den samme. Vi ringer mekanikeren, som på nytt kommer til unnsetning.
Enda flere dager senere har han vært innom en utall ganger og stadig funnet på noe nytt. Han konkluderer til slutt med at det er koblingsboksen mellom sensoren og panelet som er problemet. Denne bestilles og vi er svært optimistiske på å kunne reise avsted mot Kanariøyene påfølgende dag. Fire dager senere er fremdeles denne dingsen fanget i det spanske postvesenet, mens vi forsøker å holde motet oppe.
Dagene går forøvrig relativt fort. Men det sliter på stemningen at vi nærmest hver dag får vite at vi kan reise dagen etter. Hver kveld forbereder vi oss på å stå opp tidlig og gjøre båten klar for seilas. Vanntankene toppes for 100ende gang og vi kjøper ferskt brød på butikken. Vi stuer vekk ting som kan velte i bølgene og finner frem seilklærene. Moralen er alltid på topp frem til mekanikeren kommer og utsetter avreisen med enda en dag eller to. Det spanske uttrykket “manana-manana” er påfallende treffsikkert.
For tiden har vi to stykker om bord som snakker spansk, og de ringer verkstedet daglig for oppdateringer hvis mekanikeren ikke dukker opp før klokka 10.00. Jeg sitter spent ved siden av og håper jeg ikke hører ordet “manana”, men så langt har jeg blitt skuffet hver gang. Et par dager før avreise ble det heldigvis sagt “definitivo manana”, så vi klargjør båten for seilas nok en gang. Nok en gang blir vi skuffet og enda en gang må jeg gå til resepsjonen og forlenge kaiplassen med 24 timer. Men nettene i marinaen er kan være ganske fine i måneskinnet:
De nesten to ukene i Portugal har medført en del mannskapsbytter. Allerede de første dagene etter ankomst kommer Patrick og Mirjam om bord. De har en plan om å reise til Sør-Amerika og har syklet hele veien fra Sveits. Nå leter de etter en seilbåt for å komme seg til Kanariøyene. Perfekt for oss som trenger litt påfyll av mannskap. Martha og Filip får nemlig nok av landkrabbelivet og bestemmer seg for å ta buss til Spania. De er på ferie og vil gjerne videre. Det har jeg forståelse for. Deres plan var å reise på ferie og oppleve verden, og ikke en liten marina i Portugal. Et par dager tidligere har også Margaux måttet forlate oss grunnet sykdom i familien. Tre dager før vi skal dra er bare fire stykker om bord og vi synes vi trenger litt påfyll. Anna finner Ilana på internett og etter en kort samtale via telefon er hun på vei mot havna. Ilana kjenner tilfeldigvis en fyr som heter James som bor i nærheten, og vipps så er vi seks stykker igjen; James, Patrick, Anna, Ilana, Mirjam og meg selv.
Selv om det blir lovet gull og grønne skoger hver gang en mekaniker er på plass i motorrommet tar det tid før vi kommer oss av gårde. De siste to dagene begynner også Patrick og MIrijam og bli lei av å vente. De kikker på flybilletter over Atlanterhavet og ferjer til Kanariøyene. En dag bestemmer de seg for å reise om ikke båten blir sjøklar samme dag. Det drøyer og drøyer, men i fire-tiden blir båten endelig friskmeldt og to timer senere er vi på vei ned elva og ut på Atlanterhavet. Sjeldent har det vært deiligere å komme seg ut mot havet!
Comments