Søk
  • Øyvind Salvesen

På tide å vende hjem til Europa!


Oooops, allerede mai?!! Tida flyr når man har det gøy. Og ikke blir det tid til å skrive så mye heller. Siden siste innlegg har vi gjort en hel haug av ting. Vi er nå på ei ny øy i et nytt land, og er omtrent klare for å seile tilbake til Europa. Båten er pakka og klar, vi mangler bare den siste ferske frukten og litt ekstra vann og diesel. Mannskapet teller nå fem; Chloé er fremdeles med, to nye franskmenn Dorothee og Guillame mønstre på for ei uke siden, og Diane har bare vært her i tre dager.


Da jeg sist skrev, var vi akkurat kommet tilbake til Le Marin, seilerhovedstaden i Karibien. Vi kappseilte de 15 nautiske milene fra Anse d`Arlet mot Chloés båt. Det viser seg at Mukti er en habil seilbåt og vi kom i mål flere timer før nummer to. Ute på sjøen forsøkte vi å snakke med den andre båten, men forholdene på VHFen var ikke særlig gode. Etter litt tenking kom jeg på å kikke opp i mastetoppen. Av en eller annen grunn kunne jeg ikke se noen antenne. Lettmatrosen ble sendt opp, og kunne rask konstatere at antenne var forsvunnet. Bare ledningsstumpen hang igjen. Ikke annet å gjøre enn å gå på jakt etter en ny. To uker to jakten, men tilslutt fant vi det vi trengte. Så var det opp og ned i maste noen ganger, og vipps så var forholdene på radioen supergode igjen.


Det skulle vise seg at Mukti skulle ligge til ankes nesten en hel måned i Le Marin. Etter noen måneder på tur er blir listen over nødvendige reparasjoner og utbedringer plutselig lang. Heldigvis har vi god tid. Vi fikk tid til å se oss litt rundt på østkysten av øya med en leiebil og så ble det en uke på sjøen på vestkysten i Chloés båt. Hun skal legge båten sin til ankers i 5 måneder mens hun seiler med meg, så da var det greit å få tatt en skikkelig test for å finne ut hva som må gjøres før hun reiser. Og da er det beste å bruke båten til det den er laget for, nemlig å seile.


Vi satte kursen nordover. Første stopp ble Anse d`Arlet. Igjen. Et veldig koselig sted, og også et naturlig stoppested på veien nordover. Etter ei natt der fortsatte vi mot Saint Pierre, den forlatte byen på nordsiden av øya. En litt overaktiv vulkan tvang for omtrent 30 år siden innbyggerne til å evakuere. Litt etter litt har mange flyttet tilbake igjen, så det er butikker, apotek og restauranter. Men mange av husene er fraflyttete og man får en litt merkelig følelse der. Litt som en spøkelsesby, men samtidig veldig trivelig. Folkene er kanskje noe mer reserverte enn lenger sør, men vi holder oss mest for oss selv. Korona er fremdeles en ting her, så munnbind og 2-meteren gjelder hele tiden. Når vi bor i båt så tenker vi heldigvis ikke så mye på det, men det blir en del begrensninger spesielt på kveldstid. Like før vi dra fra Martinique var smitten sterkt stigene og det ble innført en meget streng lock down, med portforbud etter kokken 1900 og maks reiseavstand på 10 km fra hjemmet. VI kom oss ut i grevens tid.

Etter ei natt (eller var det to?) i Saint Pierre, vi bestemte oss for å reise enda lengre nord. Der veien slutter i nord er det en liten og sjarmerende sandstrand. Vi ankret opp utenfor den og tilbrakte natta i svære dønninger. Solnedgangen og utsikten inn mot land var til gjengjeld upåklagelig. Antagelig den fineste solnedgangen jeg har sett i Karibien så langt. På grunn av den litt røffe sjøen og litt dårlig tid, heise vi seil igjen neste morgen. Intensjonen var jo tross alt å seile litt, og det fikk vi gjort masse av.


Nok en gang befant vi oss tilbake i Anse d´Arlet. Denne gangen på nabostranda, som forvirrende nok har samme navnet. Men de setter visst Grand eller Petit foran, så det er mulig å differensiere. Bakgrunnen for å nok ei gang velge dette området var dykking. Det lokale dykkersenteret er supertrivelig og gir oss rabatter fordi vi (eller med Chloé) har vært der så mange ganger. Som tidligere er det som å svømme i et akvarium med fisker i alle farger og skilpadder i massevis. Vannet er klart som krystall, men litt kjølig på 10-15 meters dybde. Så selv i 27 grader varmt vann er det godt med ei våtdrakt. Litt komisk å svømme ut til dykkerbåten med munnbind på hodet, men vi tar selvsagt smittevern på alvor selv om vi er på ferie.


Etter ei skikkelig behagelig uke på sjøen var det på tide med en pause fra ferien. Kran er bestilt og Mukti skal på land for nytt bunnstoff og inspeksjon under vannlinja, Vi har satt av tre døgn til dette og håper tida skal strekke til. Selv om øyene her generelt oppfattes som billigere enn i Europa, har de lært seg å ta betalt. Ikke mindre enn 10.000 kroner skulle de ha for selve løftet og de tre dagene på land, selvsagt i tillegg til alt annet. Bare bunnstoffet endte jeg opp med å betale omtrent 6-7000 kroner for, langt over normal pris i “verdens dyreste land”, Norge. Noen mennesker må har det relativt godt her, men dessverre ser den ikke-franske delen av befolkningen ut til å være preget av fattigdom og alt som hører med lav sosioøkonomisk status. Man kan nok se langt etter den friheten, likheten og brorskapet som Frankrike skal være basert på.


Etter tre veldig intense dager med båten på land begynner det å nærme seg avreise fra Le Marin. Det er alltids noe som må gjøres, men vi tar det rolig. Nytt mannskap er på vei, og de har fremdeles noen dager igjen på sine respektive jobber for de kan begynne ferien. Vi begynner å planlegge de siste oppgavene som proviantering og fylling av tanker. Et vulkanutbrudd et par øyer sør for oss gjør noe med været også. Plutselig er det helt vindstille og regn. Normalt varer den tørre og vindfulle sesongen til uti juni, men vulkanasken bidrar til at vannet i atmosfæren inntar dråpeform og faller ned på oss. Nedbøren fører igjen til mindre vind. Ganske stilig, men mye av vaskinga på land var litt for gjeves, for nå er båten sort av aske. Ikke verdens største oppgave å vaske det vekk, men vi forsøker på rasjonere på ferskvannet.


Avreisen fra Le Marin nærmer seg med stormskritt nå. De siste to dagene tilbringer vi langs brygga på bensinstasjonen. Her det igjen tilgang på diesel, vann, strøm og bilvei. Handleturen vår resulterte i fire fulle handlevogner (+vann) og ei regning på nærmere 20.000 kroner. Vi tok litt hardt i, og planla mat for fem personer i ca åtte uker. Det burde være nok. Selvsagt ble det en del sjokolade og andre godsaker, så vi skal være godt rustet for turen, selv om vi ikke finner en eneste butikk før vi er i Europa. Det nye mannskapet benytter også anledningen langs brygga til å flytt ombord, så nå er vi ordentlig klare for nye eventyr.



Første etappe går til Anse d`Arlet. Igjen. Det er omtrent fire timer seilas, og vi ankommer like før solnedgang. Her skal vi gjøre de siste forberedelsene og sjekke ut av landet på et offentlig kontor. Vi har også noen diffuse planer om nytt mannskap der, men dette må vi gi opp på grunn av koronasituasjonen. Planen var å ta henne med til Guadeloupe, men vi får ikke lov til å reise dit uten en veldig god grunn. Og det har vi ikke.


PCR-resultatene våre kommer på SMS og utsjekken er signert. Da er det bare å forsikre seg om at vår neste destinasjon, Antigua, har lyst på besøk. Det har de så absolutt. Kursen settes nordover i god handelsvind fra øst. Det går sterkt og gjennomsnittsfarten er på 6 knop, inntil en av sømmene i storseilet ryker. Seilet hales umiddelbart. og vi lusker videre på forseilet. Vinden dreier noe, og vinden kommer litt i mot. Motoren startes, men også der er det ugler i mosen. Noen merkelige vibrasjoner kan høres. Ved lavt turtall er det ikke så galt, men lavt turtall betyr lav fart. Da blir det motvindsseilas med kun forseil. Ikke spesielt effektivt.


Klokka 4 på natta ankommer vi English Harbour på Antigua. Vi kontakter myndighetene, heiser karantene-flagget og venter på å bli inspisert. Neste morgen kommer en hyggelig fyr ut til oss og ber oss følge etter. En halvtime senere ligger vi fortøyd langs ei brygge i noe som minner mistenkelig om Kjuttaviga. Her er det kanoner og fort overalt. Og Louise, som seile med oss tidligere, står på kaia og venter. Hun har fulgt oss på internett og sett oss komme. Nå har hun funnet et stor katamaran som skal seile til Hellas, og det er på vei til å reise. Hun har vært her noen dager og har full kontroll på hvor vi skal gå for de forskjellige stemplene vi trenger for å slippe inn.

Fordi vi fremdeles ikke er klarert av helsepersonell må vi vente i båten. Ikke lang tid senere dukker det opp en ny person. Papirene er stemplet og jeg får komme i land for å ordne immigrasjonspapirene. Ikke mindre enn fire personer (i hver sin luke) må undersøke alt av papirer, men etter en times tid er alt i orden.



Enda flere kjentsfolk dukker opp, denne gangen Marte og Håkon fra seilbåten HELLO WORLD. Disse to supertrivelige menneskene møtte jeg et par måneder tidligere i Martinique, vi inviterer dem om bord for litt mat og vin. De ankom karibien allerede før korona, så de har masse gode tips å dele. Og så er de også meget godt selskap. Nå har de besluttet å sende båten hjem på en lastebåt og fly selv. Når man er to ombord, og også jobber 100% på fjernkontor, er det en veldig god løsning. Uheldigvis har de handla inn litt for mye øl ved en tidligere anledning, og denne kan ikke sendes med frakteskipet. Men vi lover å passe godt på den, og forhåpentligvis møter vi på dem igjen i Norge om noen måneder. Da skal vi i hvert fall invitere på ankerpils.


Seilet blir sendt til seilmaker, og vi tar oss en runde rundt øya. Øya er ikke særlig stor, så turen tar kun et par dager. Vindene skifter litt fra dag til dag, og vi har flaks. Nesten hele runden er genoaen ute, men vi helper litt til med motoren. Den er forøvrig fikset. Det siste seg å være motorfestene som hadde løsna litt, men en god skiftenøkkel løste det problemet på null komma null. Forhåpentligvis har ikke noe rista løs, og jeg fikk tatt en god gjennomgang av alt som kan gå i stykker. Etter dette har vi hatt omtrent 15 motortimer uten problemer, så nå antar jeg at alt er i orden.



Tilbake på seilverkstedet er alt i orden. Seilet er reparert og i god stand igjen. De resterende sømmene er forsterket, så nå skal alt være greit. Jeg hadde også litt flaks, for jeg spurte om de hadde mulighet til å vedlikeholde genoean litt, og det kunne de gjøre i løpet av noen dager. Så da fikk vi enda noen dager til å utforske denne lille øystaten. Med kun storseilet, satte vi kursen mot den litte øya Barbuda, omtrent 30 nautiske mil nord for Antigua. Her er det milelange hvite sandstrender og vannet enda klarere enn jeg noen gang har sett tidligere. Det bor bare 2000 mennesker her, og øya har store problemer etter orkanen Irma rammet øya brutalt i 2017. Vi fikk ikke sett så mye til folk og lokalbefolkningen, men strendene var helt fantastiske! Absolutt et paradis, men flygende rokker og skilpadder i massevis. Det skal visst være hai også, men de så vi ikke noe til.



Nå sitter jeg på kaia i St Johns, hovedstaden i Antigua og Barbuda. Båten er lasta full av proviant. I morgen skal vi kun fylle tankene og klareres ut av immigrasjonsmyndigene. Så står Atlanterhavet for tur igjen. Annerledes mannskap denne gangen, men det er nok greit. Gjennomsnittsalderen er omtrent 10 år eldre, men nå er også seilasen litt mer krevende.

Planen er å sette kurs mot Azorene i morgen når sola står på sitt høyeste. Med litt flaks er vi vel fremme i portugisisk farvann i løpet av tre uke, men man vet jo aldri. Det er bare å følge med på satellittsenderen vår, hvor det også vil komme enkelte korte skriftlige oppdateringer. Og kanskje jeg kan få overtalt noen av søsknene mine til å poste litt på instragram for meg også.


Da sier vi god tur til oss selv, og god vår til alle der hjemme!

200 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle