Juleferie på Kanariøyene!
I dag er det onsdag 6. januar. Jul og nyttår er vel overstått. Vi har ligget til kai i Las Palmas noen dager og er godt i gang med å planlegge turen til Karibien. Etter en nøye overveiing har vi kommet til at Atlanterhavet skal krysses! De siste ukene har vi holdt et bedagelig tempo. Etter vi kom til Kanariøyene ei uke før jul har vi senket skuldrene og slappet godt av. Selv var jeg en kjapp tur i Norge mens resten av mannskapet bodde i båten og fikk utført noen småjobber.
Noen få dager før julaften var jeg tilbake i Las Palmas. Vi kikket litt på værmeldingene og bestemte oss for å reise til sørsiden av Gran Canaria for å feire jul i sommervarmen der. En liten marina kalt Pasito Blanco like utenfor Maspalomas ble utvalgt. Turen sørover tok ikke mer enn et lite døgn, men vi fikk testet båten og oppdaget småting som må utbedres. I Pasito Blanco prioriterte vi julefeiring. Båten ble pyntet med glitter, julekuler og palmeblader. Med et så internasjonalt mannskap ble det ikke veldig tradisjonelt for noen av oss, men vi fikk en skikkelig julemiddag både på julaften og 1. juledag. Dette området er et yndet feriemål for skandinaver noe som medførte både julesild og makrell i tomat på svenske knekkebrød til julefrokosten. Norsk laks og litt leverposteien stod også på menyen og ble overraskende godt mottatt av alle ombord. Dagene etter julaften ble preget av slaraffenliv og turer på stranda. Det er deilig å kunne være helt på ferie innimellom alle båtjobbene som vi konstant har i bakhodet.
La Gomera destinasjon for nyttårsaften. Dette er en av de mindre Kanariøyene med bare 23.000 innbyggere. Det skulle angivelig ikke være så mange turister der, men vi så tyskere overalt og de fleste skiltene var også skrevet på tysk. Tross relativt mange tilreisende fikk vi et skikkelig godt inntrykk av øya. Landskapet er preget av høye fjell, dype daler og mye regnskog. En av dagene leide vi en bil og fikk utforsket øya på kryss og tvers. Mange skarpe svinger og bratte bakker gav assosiasjoner til vestlandet, men det vulkanske opphavet kombinert med regnskog var virkelig spektakulært. Det er ingen tvil om at dette er et sted vi alle gjerne vil tilbake til. Ved et senere besøk vil et godt alternativ være å bruke sykkel som fremkomstmiddel og supplere med fotturer i fjellene. Øya er ikke mer enn 22 kilometer på det bredeste og man kan derfor lett komme seg rundt uten å være avhengig av bil. Det er også massevis av små landsbyer med overnattingsmuligheter og koselige restauranter.
Selve nyttårsaften var nok den mest varierte av dagene. Vi stod tidlig opp for å levere leiebilen. På vei tilbake til båten bestemte vi oss for å bestige den lokale fjelltoppen på ca 600 meter over havet. Ikke den lengste turen i verden, men det er behagelig å bevege seg litt og kjenne litt melkesyre. Det ble også tid til både et bad på stranda og en liten gatekonsert før nyttårsmiddagen ble inntatt. Et omreisende band som bodde i en seilbåt like ved oss holdt faktisk to konserter de dagene vi var der. Selvsagt inviterte vi dem om bord for noe godt i glasset og det ble begynnelsen på en lang nyttårsaften. Utover kvelden fikk vi også besøk av tre klovner fra Argentina som var strandet i Europa grunnet korona. De reiste rundt og tjente til livets opphold ved å underholde i gatene. Da det nærmet seg midnatt hoppet vi alle fem i gummibåten og padlet til nærmeste strand for å ønske det nye året velkommen. Der satt vi rundt et lite bål i mange timer mens fullmånen lyste opp stranda. En alle tiders nyttårsaften tross mangel på fyrverkeri.
Planen var å reise tilbake til Las Palmas 1. nyttårsdag, men den innholdsrike dagen i forveien hadde slitt oss alle helt ut. Vi nøyde oss med en tur bort til nærmeste kafe hvor vi ble sittende i sola og bare slappet av. Nok en liten konsert i gata utenfor en restaurant var en fin avslutning på dagen før vi alle gikk tidlig til sengs. Ikke alle dager kan være like innholdsrike..
Seilturen tilbake til Las Palmas tok ca 30 timer. Mye motvind, så motoren fikk kjørt seg godt. Nå vet vi i hvert fall at den kan stoles på om det skulle være nødvendig. Igjen fikk tatt en skikkelig gjennomgang av alle systemene og sjekket at alt er som det skal være. Det ble i løpet av “juleferien” avdekket problemer med både navigasjonssystemet, ankeret, lanternene og batteribanken vår. Alt dette er i skrivende stund fikset. og båten er “good to go”.
De siste dagene på Gran Canaria har gått med til utbedringer og klargjøring. Heldigvis begynner vi å bli godt kjent med menneskene i havna her, og vi kjenner i hvert fall 10-20 stykker som er veldig behjelpelige med det aller meste. Den som har utmerket seg mest er en svært erfaren engelsk seiler som heter Will. Han har de siste par dagene nærmest bodd sammen med oss, og vi har sammen gjennomgått mer eller mindre hele båten. Det siste mannskapsmedlemmet for kryssingen av Atlanterhavet har også kommet. Hun heter Pieternel og er fransk marinbiolog med bakgrunn fra blant annet ekspedisjonscruisene til Hurtigruta. Så nå er vi seks mennesker om bord som alle er superklare for seilasen over til Karibien. Innimellom alt arbeidet rekker vi også å kose oss på stranda i solnedgangen!
Avgjørelsen om å reise midt i korona-pandeminen har ikke vært så lett. Det er mange faktorer som spiller inn. Det viktigste er uansett et velfungerende mannskap, noe jeg er sikker på at vi har nå. Sikkerheten er selvsagt også godt ivaretatt med alt mulig slags utstyr. Så langt har det vanskeligste vært den varierende smittesituasjonen rundt om i verden. Det som har overbevist meg om at turen over Atlanterhavet nå trygt kan gjennomføres er at vi nå utelukkende planlegger å reise til Europeiske øyer. Så selv om vi befinner oss på det amerikanske kontinentet er vi fremdeles politisk i Europa. Det gjør at smitterkerntiltakende er som i Frankrike og Nederland. Vi kan også enkelt reise tilbake til Europa om noen måneder. Vi vurderte lenge å reise via Kapp Verde, men det ville gitt oss vanskeligheter på de franske øyene. Med den livsstilen vi for tiden har er vi ikke særlig mye i kontakt med lokalbefolkningen og vi føler ikke vi utsetter oss selv eller andre for høyere smitterisiko ved å reise på den måten vi gjør. De lange kryssningene av store hav gir oss i praksis en 20-25-dager karantene mellom landene. I tillegg tar vi selvsagt korona-tester der det er påkrevd og følger alle lokale anbefalinger.
Nå sitter vi altså her ca 2,5 døgn før avreise. Båten er i teknisk veldig god stand, men det er fremdeles mye som skal gjøres. Mat og vann skal kjøpes inn for ca 4 uker i sjøen. Alt av slitedeler skal byttes. Båten skal få en skikkelig vask både inne og ute. Tøy skal vaskes. Og ikke minst skal vi finne på en haug med ting vi kan underholde oss med i vår lille verden ute på sjøen. Selv om vi har mulighet til e-post og sms, blir vi i praksis digitalt isolert. For bare noen få år siden var det nok vanlig å være avskåret fra nyheter og all verdens informasjon via internett, men det føles likevel som en av de største utfordringene. Ikke det at vi trenger å vite hva som skjer overalt til en hver tid, men muligheten for å enkelt kunne ringe å skaffe hjelp ved behov er nok det vi tenker mest på.
Heldigvis er det flere båter som reiser samme dag som oss på grunn av vindforholdene, og vi har god kontakt med flere av dem. Værmeldingen har meldt sønnavind frem til 8. januar. I normale sesonger skjer dette en eller to ganger, men det er nordavinden som dominerer stort sett hele vintersesongen. Derfor forventer vi medvind fra nordøst på hele overfarten. Etter ei ukes tid har vi også kommet langt nok sør til at termometeret sannsynligvis bikker 25 grader på dagtid. Selv om vi skal seile i vårt eget tempo vet vi at resten av båtene er 1-2 dager unna. Vi utveksler selvsagt telefonnumre til satellitttelefonene og føler oss derfor sikre på at dersom noe går galt er ikke hjelpen veldig langt unna. Selv om vi er forberedt på det verste, forventer vi at alt kommer til å gå bra. Vi gleder oss alle sammen til å komme oss ut på sjøen for å slappe av i tre-fire uker. Det skal bli skikkelig godt å kjenne på isolasjonen og følelsen av å være helt alene.