Etter strabasene i Lipari med redndingsaksjon og det hele, har Andy og jeg vendt nesten vestover. Vi skal hoppe innom enda ei lita øy før Sicilia skal utforskes videre. Vi ser oss ut en vulkan som heter Isola Filicudi. Øya ligger ca en tredjedel av veien til Palermo og virker som et naturlig sted å overnatte. Siden vi bare er to ombord bestemmer vi oss for at dagseilas med nattlige havnebesøk nok er det beste. Det er for tiden en god del vind og det er godt å være to på dekk samtidig gjennom dagen.
Etter besøket hos kystvakta i Lipari kaster vi tidlig fortøyningene. Nordavinden blåser fremdeles i omkring 10 m/s og vi får god fart ut av havna. Selv om sola skinner er det tross alt november og det tjukke ulltøyet må på. Nord-Sicilia er eksponert for bølger og det blir en del oversjø på dekk. Lukene er godt skalket og vi har det egentlig ganske bra. Vinden gjør noen byks opp mot kuling, men båten tåler det veldig godt. Hele dagen jobber vi med å trimme seil og finne optimal konfigurasjon. perioder seiler vi mot vinden i over 7 knop uten at båten krenger særlig. Andy har en haug med teoretisk kunnskap og liker godt å omsette dette i praksis. For min del liker jeg normalt å ta det roligere. Heller en knop mindre og slappe av hele dagen. Men av og til er det gøy å teste både båt og ferdigheter. Da er det godt å ha med en som Andy som faktisk vet hvordan båten og seilene skal brukes. I hvert fall i teorien. Han lærer mye om hvordan teori og praksis ikke alltid helt passer sammen og får seg noen aha-opplevelser. Jeg lærer mye om trimming av seil og det går en del lys opp for meg. Dagene med Andy i mye vind er svært lærerike og sammen blir vi mye bedre seilere. Men jeg savner selvsagt å loffe avgårde i 3-4 knop med muligheter for å ta seg et bad underveis hvis man ønsker det.
Som så ofte tidligere undervurderer vi avstander og tid. Sola nærmer seg horisonten og vår planlagte havn for natten er litt lenger unna enn vi ønsker. Men med god vind nærmer vi oss med stormskritt. Ca en halvtime før solnedgang finner vi det lille tettstedet vi har sett oss ut. Det ligger på sørsiden av øya, og med nordavind bør det være lunt her. Det er det ikke helt. En del vindkast plager oss. Havbunnen ser heller ikke ut til å være særlig egnet for anker. Inne på ei nedlagt ferjekai står en italiener og veiver med armene. Vi tar oss rolig bort til hans posisjon og etter noe språkforvrring (som vi forøvrig er svært vant med nå), forsikrer han oss om at det er trygt å legge til på innsiden av ferjekaien. Det ser foruroligende grunt ut og de grove dønningen gjør ikke saken noe særlig bedre. Vi bakker rolig inn. I det siste rest av dagslys forsvinner ligger vi i hvert fall inntil ei brygge. Båten har ikke grunnstøtt, men jager voldsomt langs brygge. Vi bruker lang tid på å utbedre fortøyningene og når lommelyktene må frem er vi endelig sånn passe fornøyde. Noe urolig faller jeg heldigvis raskt i søvn etter en lang dags kamp mot vær og vind.
Påfølgende morgen er det på tide å strekke litt på beina. Jeg forsøker å trene litt hver gang vi er i land. Denne gangen er det løpetur og styrketrening som står på programmet. Etter utmattende dager på sjøen er nok ikke dagsformen helt der jeg skulle ønsker. Likevel klarer jeg å løpe 5-6 kilometer i relativt bratt terreng samt gjennomføre en kort styrkeøkt på brygga. Det er godt å kunne strekke litt på beina og se litt av stedene vi besøker samtidig. I fremtiden håper jeg å få satt av enda mer tid til nettopp dette. Tross alt er det ikke et år ombord i en båt jeg har ønsket meg. Ønsket er å se så mye av verden som mulig, men samtidig “kommer hjem” om kvelden. Litt bedre planlegging på sikt vil nok hjelpe på det prosjektet.
Frem til nå har nok seilasen båret preg av at jeg skal rekke ting. Det begynte med å rekke å komme ut av Kroatia så fort som mulig. Så skulle vi til Sicilia for å bytte mannskap som hadde flybilletter dit. Etter flere dager med motvind gjennom Messina-stredet havnet vi litt bakpå det også. Når vi nå ligger ved ei neste øde øy ca 100 nautiske mil øst for Palermo har vi bare tiden og veien før flyet til Andy gå tilbake til Sveits. Allerede før klokka er ni er trening unnagjort, oppskværet tatt og vi er på vei ut i havet. Nok en gang blåser det godt. Vi får noe å bryne oss på og sjømilene slukes. Etter 6-7 timer er seiler vi inn bak moloen i Cefalu. Erfaringene fra tidligere gjør at vi holder oss i båten. Det blir tid til litt video-redigering og blogging.
Jeg liker faktisk ganske godt å sitter med et glass vin og se gjennom alt vi filmer underveis. For hver 5-minutters film jeg lager er det minst to timer som klippes vekk. Å gå igjennom opplevelsene på den måten tror jeg gjør at det er lettere å huske hva vi har gjort. Det blir en slags mental repetisjon og forsterker nok opplevelsene. Det gir også en konstant påminnelse om at opplevelsene skjer nå og må nytes til det fulle. At noen kan får noe igjen for å lese om hva vi opplever er også ganske hyggelig å tenke på.
Det er fredag. Andys siste dage er kommet. Ankeret heises fra sandbunnen uten videre problemer. Motoren er i gang, men slås heldigvis fort av til fordel for grønn vindenergi. Følelsen av motorlyden og vibrasjonene som erstattes av de rolige bevegelsen som vinden gir, er ubeskrivelig. Det er selve grunnen til å seile. Det er nesten som en tann- eller hodepine som plutselig blir borte eller følelsen av å ta på deg støyreduserende hodetelefoner på et bråkete fly. Bare bedre. Vi gjør god fart mot Palermo. Underveis ringer vi rundt for å ordne med havneplass, noe som er i boks allerede på femte telefonnummeret vi prøver. Til en pris av 70 euro pr natt er det også det rimeligste alternativet vi fant på internett. Sydeuropa er dyrt, men akkurat nå er tanken på fire dager i land helt fantastisk. Ei uke med kuling og regntøy er over. Sommeren er kommet tilbake. I det vi seiler inn i havnen er det blitt mørkt, men ikke særlig kaldt. Det vindstille. Jakkene legges igjen i båten og etter en overraskende effektiv registrering (omkring 45 minutter) er vi på vei til den lokale pizzeriaen. Vi unner oss i tillegg til pizza, ei flaske rødvin som nytes i cockpiten i ca 20 grader klokka 22 på kvelden. Værmeldingen spår drømmehelg med vindstille, sol og 23 grader.
Tidlig neste morgen reiser Andy. Det at jeg jeg nå skal være helt alene noen dager er fantastisk. Det er overraskende behagelig å pusle med små utbedringer og reparasjoner på båten alene. Selvsagt blir det mange pauser i sola og en del løpeturer, men mye skal gjøres før nytt mannskap er på plass. Mandag kommer Filip og Marta fra Danmark. Tom fra Frankrike er også på vei. Jeg kjenner ingen av dem, men gleder meg. Det er gøy med nye folk og nye inntrykk. Forhåpentligvis kommer vi til å komme godt overens og få mange trivelige uker på sjøen sammen. Livet smiler fremdeles og jeg ser lyst på fortsettelsen av den evige sommeren det neste året.
Takk for turen!