Siden siste jeg skrev noe har vi seilt omkring 500 nautiske mil, eller ca 900 kilometer. Temperaturen har blitt merkbart høyere og det er mer sol. Spesielt merkes den stigende temperaturen på nattevaktene. Espen, Kristian og jeg ankom Bari i Italia for vel en uke siden noe urolige for tollklarering og innreise til Schengenområdet. Alt gikk forbausende knirkefritt. Etter en time på kaia med politi og havnemester var papirene stemplet og havneavgiftene betalt. Koronarestriksjonene ble tilfeldigvis endret et par dager før vi ankom, noe som innebar at det ikke lenger var nødvendig med karantene eller koronatest ved innreise fra Kroatia. Havnevakten anbefalte oss til alt overmål å ta en tur inn til gamlebyen for å oppleve en skikkelig italiensk lørdagskveld.
Selv om koronasituasjonen ser ut til å forverres fra dag til dag syntes ikke italienere å være nevneverdig bekymret. Vi er blitt vant til at det er pålagt å bruke munnbind utendørs, og dette gjorde folk også her. Men det var sinnsykt mange folk ute i gatene. Alle restaurantene var fulle og vi var heldige som til slutt fant et sted å spise. Inne på spisestedene er munnbind ikke pålagt av forståelige grunner, og det ser ikke ut til å være obligatorisk med en meter mellom hverken stoler, bord eller folk. Servitørene har ofte munnbindet halvveis over munnen, men nesen er ikke tildekket. Alt i alt er inntrykket at reglene i utgangspunktet er gode og strenge, men at folk begynner å bli lei av å følge dem. Som turister og gjennomreisende synes vi det er viktig å vise tydelig at vi overholder alle offisielle anbefalinger, og vi bruker derfor konsekvent munnbind når vi ikke er på båten. Selvfølgelig skulle vi ønske at munnbindet ikke var nødvendig, men etter noen uker blir det fort en vane og er ikke nevneverdig plagsomt. Dersom det er prisen for å kunne gjøre verden litt tryggere og samtidig få mulighet til å reise tross pandemien, er det helt i orden.
Bari fremstår som en relativt ordinær italiensk havneby, men målet vårt er sommer og sol. Vi vil sørover. Allerede på dag to, godt motivert av en havneavgift på 88 euro pr natt, kaster vi loss. Destinasjonen er ved avreise ikke bestemt, men målet er Sicilia. Og vi har god tid. Seilasen er beregnet til å vare to til tre døgn og vi tenker det beste er å se an værmeldingen underveis. På vei sør har vi gode forhold. Det vil si lite vind, sol og 25 grader i lufta. Båten holder en fart på ca 3 knop i gjennomsnitt og bevegelsene er rolige. Alt ligger med andre ord tilrette for god stemning. De som følger reisen på andre sosiale medier har nok lagt merke til et tilsynelatende høyt alkoholkonsum. Heldigvis er nok det en sannhet med modifikasjoner. Vi tar oss gjerne en styrepils eller to, men passer godt på at det ikke blir for mye. Promillegrensen er 0,5, og den overholdes. Vi har faktisk et alkometer ombord og det høyeste vi har blåst til sjøs er 0,44. Med andre ord har vi full kontroll på inntaket, og det er no-go å drikke alkohol på nattevaktene eller når det er dårlig/ustabilt vær i vente.
Foruten å lese værmeldinger går dagene med til å avslapping og hyggelige samtaler om alt og ingenting. Døgnet har vi delt opp i seks vakter, som hver varer i fire timer. Det blir selvsagt noe soving på frivaktene, men vi er stort sett alle våkne på dagtid og til litt utpå kvelden. Kristian er selvutnevnt skipskokk og serverer de lekreste retter, selv med høye bølger og vanskelige forhold i byssa. Tiden flyr av gårde og før vi vet ordet av det må vi bestemme oss for hvilken havn som er best egnet. 4G-dekningen er overraskende god. Det googles og yr.no sjekkes utallige ganger. Espen må dessverre reise hjem dagen etter ankomst og dette faktoreres også inn i planleggingen. Valget faller til slutt på byen Siracusa, nesten helt sør på Sicilia. Det meldes om godt og varmt vær, og byen er heller ikke langt fra en av flyplassene på øya.
Siracusa viser seg å være en veldig hyggelig by. Vi tar oss en tur på stranda og slapper av etter litt over tre dager på bøljan blå. Ut over ettermiddagen begynner magene å rumle. Espens fly går tidlig neste morgen så vi velger å slå på stortromma. Vi finner frem finskjortene og reiser til det som må være byens beste restaurant. Maten er utsøkt og vinen likeså. Ikke mindre enn fire servitører er mer eller mindre konstant tilstede rundt bordet vårt for å skjære opp kjøtt og skjenke vin. Dette er tydeligvis noe de har gjort før. Klokka blir mye og koronareglene gjør at alt stenger ved midnatt. Det passer faktisk ganske greit, for noen dager til sjøs med lite søvn tar nok litt mer energi enn man skulle tro.
Espen reiser hjem og 10 dager i karantene venter på han. Kristian og jeg står opp tidlig for å utforske gamlebyen. Som så mange andre eldre bydeler langs Middelhavets kyster er byen egentlig en gammel festning. Gatene er smale og byen er omgitt av murere. Det er butikker i massevis og det er lett å se at dette må være en populær feriedestinasjon. Folk er gode på å bruke munnbind og utenfor de fleste butikker er det køer fordi det er regler for hvor mange som kan være i butikkene samtidig. Dessverre er butikkene veldig små og overfylte av varer, så det er nærmest umulig å overholde trygg avstand til de andre handlende. Det er lett å forstå hvorfor Italia er hardt rammet av korona med alle de små butikkene og de overfylte restaurantene. På kveldstid gikk vi også gjennom boligområder i byen og de fleste ser ut til å bo i svært små leiligheter sammen med mange andre mennesker. Selv om det tas en haug av forholdsregler er det nok ikke mulig å sosialt distansere seg på samme måte som hjemme i Norge. Vi bestemmer oss for å reise videre, men ikke så langt denne gangen. Turen går faktisk bare noen hundre meter ut i nærmeste bukt. Her droppers ankeret og vi legger oss på dekk for å slikke sol resten av dagen. Som vanlig serverer Kristian et utsøkt måltid så gode og mette finner vi lugarene tidlig.
Mannskapet krymper. Espen har reist. Kristians fly til Norge går om fire dager. Det begynner å bli på tide å finne ny kokk. Heldigvis finnes det en nettside for seilere som vil ut på havet. Findacrew.com er ikke verdens mest moderne side, men løsningene er ok. Jeg logger inn. Fra før har jeg allerede funnet to dansker som skal være med på turen fra Italia til Kanariøyene, men nå haster det litt mer. Da vi reiste fra Bari oppdaterte jeg seilingsplanen og la ut en forespørsel om nytt mannskap. I innboksen finner jeg en melding fra en sveitser med navn Andy. Vi utveksler kontaktinformasjon og før jeg vet ordet av det har han ordnet seg en flybillett til havnebyen Catania. Den ligger på vei nordover langs kysten, og i den retningen Kristian og jeg har planlagt å seile. Byen ligger like ved en stor vulkan og virker som et godt sted å proviantere for den neste tiden. Etter noen uker på havet har vi også avdekket noen småfeil og mangler som kan utbedres. Vi bestiller derfor en leiebil i håp om å rekke en tur på stranda, vulkansafari og storinnkjøp.
Vel fremme i Catania havn blir vi møtt av en kjeftende italiener. På forhånd har vi gjort flere forsøk på å kontakte marinaene i byen for å bestille kaiplass. Dessverre var det kun en av marinaene som besvarte telefonen, og etter et minutts tid med “no english, only italiano” la de på. Den kjeftende italieneren begynte å veive med armene i god til før vi nærmet oss brygga, men signalet var ikke til å ta feil av. Vi tørnet rundt og tok sikte på neste marina som heldigvis ikke var langt unna. Etter en god stund i vannet utenfor brygga fikk vi kontakt med en slags havnevert. Vi fikk fortøyd skuta og fylt opp vanntankene. Etter flere besøk i marinaer begynner vi å bli vant til prosedyrene ved ankomst. Pass og papirer leveres. Det går noen timer. Vi møter opp på havnekontoret. En masse papirer kopieres og signeres. Vi betaler deretter en latterlig høy sum med penger før vi får tilbake passene og streng beskjed om å reise tidlig neste morgen. Om ikke annet har vi et sted å legge båten mens innkjøp og turisme skal gjennomføres.
Turen går først til flyplassen for å hente bilen. I mitt hode synes jeg det virker fornuftig å gå langs stranda til vi kommer til flyplassen. Dette er 3-4 kilometer og det er godt å bevege seg litt på land. Nå vi nærmer oss flyplassen og “snarveien” gjennom parkeringsplassen finner vi fort ut at vi har gått på en skikkelig smell. Det er selvsagt høye gjerder og umulig å komme forbi. Vi biter i det sure eplet og bestiller en taxi. Om ikke annet at vi i hvert fall vært på stranda. Check. Inne i terminalbygget finner vi kontoret til bilutleieren. Etter en unormalt kronglete seanse befinner vi oss endelig i bilen på vei mot vulkanen. Turen dit er lang i den tette trafikken, men belønnes med en fantastisk utsikt halvveis opp i fjellsiden. Allerede er klokka mye. Andy lander om tre timer og vi har enda ikke kjøp noen tingene på den altfor lange handlelisten. Vi svinger innom en restaurant for et kjapt måltid og bruker en god del 4G for å finne et velegnet kjøpesenter eller lignende. Det viser seg også å være noe utfordrende. Etter et par timer med leting har vi noen bæreposer fra Lidl og en fiskestang i bagasjen. Det får være godt nok. Jeg drar ut til flyplassen for å levere bilen og møte Andy. Nok en runde med styr gjennomgås for å levere bilen finner jeg det nye mannskapet. Etter en lang og lite produktiv dag er det godt at Andy er en svært omgjengelig og positiv person. Praten går svært lett i taxien tilbake til kaia og forventningene til nok en god uke på sjøen skrus opp.
Commentaires