Messinastredet og vulkaner i det fjerne

Andy kom ombord for et par dager siden. Kristian og jeg ønsket han velkommen med en velsmakende middag forberedt av Kristian. Etter omvisning og sikkerhetsbrief går vi alle til køys relativt tidlig. Dagen etter meldes det om pent vær, men noe vind imot. Planen vår er å seile nordover fra Catania til Messina hvor Kristian skal debarkere. De siste tingene kjøpes inn på et lokalt marked og fortøyningene kastes. Det er godt å komme seg bort derfra. Catania har vist seg fra en lite flatterende side. Vi ligger selvsagt i havnen, med dertilhørende havneområde. Inntrykket er at folk generelt ikke har overskudd til å bry seg med hvordan det ser ut. Søppel flyter overalt og menneskene vi møter ser ikke ut til å huske hvordan man skal smile. Catania har for meg på mange måter blitt et sted hvor jeg smiler og takker for alt, men ikke egentlig mener det. Man kommer ofte langt med gode manerer, men her har det ikke båret noe særlig med frukter. Selve kaien var også i svært dårlig forfatning og dusj/toalett var av festival-typen. Dette er definitivt ikke verdt 100 euro pr natt.

Ute på havet kommer heldigvis smilene naturlig igjen. Sola skinner og vinden er akkurat passe sterk. At det blåser i mot oss gjør ikke så mye, for lufta er varm. Vi tre ombord kommer godt overens og dagen går med til småsnakking og småsnacking. Det er ikke så mye å ta seg til og det er derfor lett å kjedespise. Heldigvis er vi i aktivitet hele tiden, så det er bare godt med noe ekstra energi. Vi nærmer oss Messina sakte, men sikkert. Dessverre komme mørket noe fortere. Vi beregner at det er omtrent en time med dagslys igjen og omtrent fire timer med motorseiling for å komme dit vi ville. Som så ofte tidligere må planene endres. Vi snur rundt. Fordelen er at vi nå seiler i medvind. Det er både enklere og mer behagelig, men vi ser at alle metrene vi kjempet i timesvis for i motvinden blir spist opp på minutter. Heldigvis er vi raskt på plass på vår nye ankerplass. Det er en naturlig havn godt beskyttet for nordavinden. Idet natten senker seg finner vi også godt ankerfeste på sandbunnen. Ankeralarmene aktiveres og nok en gang sover vi godt gjennom natten.

Det er på tide for Kristian å avmønstre. Vi har ca 20 nautiske mil til nærmeste togstasjon. Vinden har snudd noe. Etter en velsmakende frokost og et friskt morgenbad er det tid for bøljan blå. Nå skal vi seile halvveis gjennom Messinastredet for å sette Kristian i land. På nettet leser vi om bøter i 20.000-kronersklassen for brudd på trafikkreglene. Stredet er nemlig delt opp i soner for nord- og sørgående trafikk, samt krysningspunkter for ferjer. Vi passer på å holde oss godt klar, og støter ikke på problemer av noe slag. I gjestehavnen møter vi en trivelig italiener som kommer oss i møte med en gummibåt. Vi får en kaiplass og får til vår store overraskelse lov til å ligge der gratis et par timer for å sette i land Kristian og gjøre noen innkjøp. Tilfeldigvis er det søndag ettermiddag og alt av butikker er stengt. Vi har en Spar-butikk i sikte som skal være åpen, men da vi kommer frem er den også stengt. Heldigvis er båten full av tørrmat og Andy viser seg å være en habil kokk. Vi kaster loss og tar sikte på en ankringsplass like etter trafikkseparasjonssonene er passert.

Mørket kommer stadig tidligere. Et par timer etter avreise er det kun lysene fra byen som hjelper oss. Selvsagt har vi også kartplotter og telefoner, men med så mye lysforurensning er det vanskelig å se sjømerkene. Vi tar det stille og rolig og ser frem til en rolig ankringsplass i det som blir omtalt som en av Italias vakreste byer. På kartet og sattellittbildene ser havnen godt beskyttet ut, men dønningene er noen luringer. Det er ingen sjans for å overnatte her uten å ligge med hjertet i halsen. Dette skal jo være ferie, så vi seiler videre inn i natten. Kun en time lenger nordvest finner vi en relativt stor havn, beskyttet av digre moloer. Dette er perfekt, og her bestemmer vi oss for å anke opp samme hva som skjer.

På vei inn i havnen tar vi det stille og rolig og kikker etter brygger vi kan fortøye i. Plutselig ser vi tre menn på den ene piren som vinker til oss. Klokken er ikke mer enn omtrent åtte om kvelden, men det føles som natten har vart i evigheter. De tre karene ser ut til å jobbe i havnen og hjelper oss med fortøyningene. Selv med svært dårlige engelskferdigheter går alt som en drøm. Havnen ligger noe utenforbyen, men nok en gang smiler lykken. En av byens få åpne pizzeria ligger noen steinkast fra brygga og vi blir invitert dit av mennene på kaia. De ringer faktisk opp for å avtale at vi skal komme. Alt av byråkrati kan bare vente for nå fortjener vi både pizza og et par lokale øl. Selvfølgelig viser det seg også å være verdens beste pizza. Den blir gjerne det når man føler man fortjener det ekstra mye. Etter noen timer med svært liberale lokale korona-tiltak kryper vi nok en gang fornøyde i seng.

Øyhopping neste! Den vulkanske aktiviteten nord for Sicilia har skap mange små øyer. Etter en god dag med både shopping og løpetur kaster vi loss sent på ettermiddagen. Det er her vi er på vei med tordenstormene synlige i det fjerne. Både på nord- og sjøsiden av øyene ser vi massevis av lynglimt. Heldigvis hører vi ikke torden, så det må være langt unna. Sattellittværmeldingene vi har tilgang til viser også at den elektriske aktiviteten i atmosfæren er lav i vårt området. Vi seiler inn i natten med ro i sjelen. Bak oss ser vi et fartøy i stor fart med kurs direkte mot oss. De har tent et slags blålys. Etter å ha kommet opp langs skutesiden vår ser vi at det er kystvakten. Vi beordres til full stopp. Uten helt å skjønne hvorfor begynner de å stille en masse spørsmål om vi er i fare. Etter en stund viser det seg at de har fått et nødsignal fra vår posisjon. Selvsagt skjønner vi ingenting av det, men gir dem alt av informasjon om det vi har av nødutstyr ombord. Etter en times tid er de fornøyde og vi får seile videre. Mørket har kommet og vinden er borte. I 1-2 knop loffer vi stille og rolig mot vulkanene i det fjerne.