Kjøpe seilbåt i Middelhavet

Når pandemien er over og verden igjen åpnes opp, er det nok mange som gjerne vil ut på reisefot igjen. For noen kan kjøp av seilbåt med påfølgende langtur være et godt alternativ. Prosessen kan være vanskelig nok hjemme, og terskelen for å kjøpe i utlandet er svært høy for mange. Selv fryktet jeg måneder med byråkrati og reisevirksomhet frem og tilbake. Det har selvsagt blitt en del timer med planlegging og skriving av eposter, men definitivt verdt styret. Og heldigvis er det ikke så komplisert som først fryktet. Nå håper jeg å kunne bidra til å gjøre det lettere for andre å kjøpe båt i utlandet.

Havet er fullt av båter - og havnene ser ut til å være enda fullere. Det sies at dersom man får fremlagt flere enn seks alternativer blir det plutselig veldig mye vanskeligere å velge. På internett dukker det alltid opp en som ser ut til å være litt større, litt billigere og litt nyere. Man kan spare seg for mye tid ved å realitetsorientere seg underveis. Selv synes jeg at jeg brukte mye tid på å finne ut hva jeg egentlig ville ha, men samtidig leser man jo om mennesker som bruker år på å bestemme seg. Heldigvis har hjernen min lært seg til at dersom man vil noe, så må man bare gjøre det. Båtkjøp intet unntak. Her er historien om hvordan jeg fant SV Mukti.

Det kan være lurt å lage en tidslinje så fort man bestemmer seg for å kjøpe. Det mentale presset ved å ha en deadline kan hjelpe til å holde momentet oppe. Min situasjon var at jeg hadde tre uker sommerferie til rådighet for å finne båten, og deretter noen uker med jobb før eventyret kunne starte høsten 2020. Dermed ble ambisjonen å finne, kjøpe, overta og utruste en seilbåt på omkring to måneder.

Som så mange andre har jeg lekt lenge med tanken om langtur, og hadde på forhånd en viss kontroll over hvor man burde starte letingen. Mulighetene er mange og internett er stort. Etter å ha lest diverse artikler og blogger rundt forbi endte jeg med å bruke finn.no og yachtworld.com som utgangspunkt for å lete opp aktuelle båter. Det finnes mange andre utenlandske sider, men yachtworld.com så ut til å samle oppføringer også fra andre nettsteder.

Høsten nærmet seg med stormskritt og følte meg allerede litt på etterskudd. Derfor var det naturlig å lete etter båter i noe mer tempererte områder. Jeg fant fort ut at markedet for brukte seilbåter var stort på de typiske feriestedene i Middelhavet. Kroatia og Hellas var landene med størst utvalg. Etter noen runder på nettsidene til yachtworld.com endte jeg opp med å sende en forespørsel angående en båt som lå i Hellas med mulighet for umiddelbar overtagelse. Jeg var i en lenger dialog med båtmegleren, men det viste seg til slutt at eieren var på ferie med båten. Han hadde heller ingen intensjon om å komme tilbake med det første. Denne megleren var også tilknyttet et kontor i Kroatia, og hun kunne fortelle at kontoret der hadde flere båter tilgjengelig for rask overtagelse. Flere av disse var av interessante og jeg bestemte meg for å organisere en visningstur til nettopp Kroatia.

Norge er et fantastisk land med veldig gode muligheter for trygge båtkjøp gjennom finn.no. Samfunnet vårt er i stor grad basert på gjensidig tillit. Det finnes gode ferdigskrevne kontrakter, sikre bankoverføringer og et offentlig apparat som hjelper til om noe går galt underveis. Sånn er det ikke alle andre steder. Kroatia er nok ikke verst i klassen, men systemet oppleves likevel som unødvendig tungvindt og lite tillitsbasert. De fleste båtene som er oppført på de klassiske annonseringsnettsidene er verken oppført med navn på selger eller hvor båten befinner seg. Kontaktinformasjonen som finnes er som regel til båtmeglerene. Disse finnes det selvfølgelig mange av, og selgere inngår gjerne avtaler med flere meglere. Dermed kan en båt ligge annonsert flere steder, men med ulike bilder og kontaktinformasjon. Som en kuriositet kan det nevnes at bildene man finner på nett ikke viser båtens navn eller havn, nettopp for å gjøre det vanskelig for kjøper å finne den egentlige selgeren.

For min del handlet det derfor nå om å finne en megler jeg kunne samarbeide videre med. Uken før jeg dro til Kroatia sendte jeg en nokså lik e-post til 5-6 forskjellige meglere hvor jeg ba om en del informasjon om båtkjøp i Kroatia og spurte om mer detaljert informasjon om båtene de hadde for salg. Det aller beste og mest betryggende svaret fikk jeg fra et meglerfirma som heter Selymar. Kontaktpersonen svarte omhyggelig på samtlige spørsmål og forklarte meg hvordan jeg skulle gå frem. Av de andre meglerne som faktisk svarte, var svaret fra Almissani brukbart. Ellers var svarene jeg fikk langt under det jeg ville forventet i Norge. Likevel planla jeg sammen med fire meglere visninger av en håndfull båter. Billettene ble bestilt noen dager før avreise og plutselig satt jeg på et fly til Kroatia (med munnbind og totalt fire andre passasjerer).

Kun tre timer etter flyet landet i Split var jeg på den første visningen. Sara fra meglerkontoret Selymar tok seg svært god tid da hun viste meg en Bavaria 50. Hun hadde også funnet en annen båt vi kunne se på samme dagen. Etter å ha sett de to båtene gikk turen videre til neste visning med ny megler. Der var det så-som-så med entusiasmen, og båten var heller ikke noe å skrive mer om. Dagen etter møtte jeg Marin fra Almissani for å se på nok en Bavaria. Selv om han pr e-post ikke var verdens mest tillitsvekkende person, virket han å ha god kontroll på båtene og markedet. Til tider var han relativt nedlatende mot meglerne fra Selymar og henviste til hjemmesiden www.selymar.org som tegner et litte flatterende bilde av Selymar. Noen prøver seg visst på hva som helst for å hindre konkurrentene. Megleren Sara fra Selymar hadde forøvrig også en veldig fornuftig forklaring på den kritikken som rettes mot firmaet hennes.

I løpet av noen dager i Kroatia hadde jeg vel vært på omkring 10 visninger. Den ene båten fra Selymar, en Bavaria 46, hadde jeg nærmest bestemt meg for å kjøpe og var klar til å skrive under på en intensjonsavtale. Båten var fin og fordi megleren fra Selymar fremstod svært kompetent og tillitsskapende, virket dette som en grei deal. Bud ble lagt inn. Dessverre viste det seg at selgeren på tidspunktet var i Russland og ikke hadde mulighet for å underskrive kontrakten for å igangsette prosessen. I mellomtiden ringte Marin fra Almissani meg og sa han hadde funnet den perfekte båten for meg, også en Bavaria 46. Denne var faktisk et par år nyere enn den jeg hadde lagt inn bud på, og til samme pris. Ulempen var flyet tilbake til Norge gikk dagen etterpå, og båten var utleid i chartervirksomhet. Selv var jeg i løpet av turen blitt overbevist om at Bavaria 46 var en veldig riktig båt, og ingen av de andre båtene i samme pris- og størrelsesklasse var egentlig sammenlignbare. Etter å ha brukt noen dager på å tenke fikk jeg tilsendt omkring hundre bilder av båten fra Almissani. Noen ganger må valg tas og plutselig var intensjonsavtalen underskrevet, og depositum betalt som sikkerhet for at jeg ikke skulle trekke meg fra kontrakten. Eneste vei tilbake nå var dersom båten skulle ha større feil eller mangler.

Båten jeg endte opp med var en båt som de siste ti årene har gått som charterbåt i Kroatia. Mange fraråder å kjøpe disse båtene, og sikkert med god grunn. Det er nok mer slitt og hardere brukt enn sammenlignbare båter i privat eie. Jeg velger å se det fra den andre siden. Charterselskapene velger å benytte båter de kan stole på. Båter som tåler litt røff behandling og båter som har det nivået av komfort den gjennomsnittlige turist forventer. Selskapene har ikke råd til at båtene bryter sammen midt i sesongen. Derfor vedlikeholdes disse båtene godt. Hver uke rengjøres båtene og interiøret gjennomgås. Det dykkes på skroget hver uke for å se etter nye skader. Motor gjennomgås av fagfolk tre gang i året og alt av slitedeler på båt, motor og rigg skiftes forløpende. Båtene lagres på land om vinteren. Seil skiftes også hvert femte år. Selv om båten selvsagt bærer preg av å være brukt, er den nok betraktelig bedre vedlikeholdt enn båter som kun benyttes noen uker hver sommer.

Selv om Kroatia liker å fremstille seg som moderne og fremtidsrettet, kan det være vanskelig å finne all informasjonen man trenger for å gjøre et godt båtkjøp. Ordningen man har i Norge med billige besiktigelsesmenn fra KNBF kan man se langt etter her nede. Det normale er at man engasjerer det som kalles “Marine Surveyor”. Dette er gjerne godt utdannede folk som til vanlig jobber med å besiktige oljeinstallasjoner og kommersielle fartøy. De tar seg også betalt deretter. Angivelig skal det dreie seg om mellom fem og ti tusen kroner for noen timers arbeid. Man får da rapport og man kan velge om man ønsker å gå videre med kjøpet. Som regel har man på besiktigelsestidspunktet allerede inngått en intensjonsavtale med innbetalt depositum. Denne kan man ikke uten videre kan trekke seg fra. Klausulen pleier å være at eventuelle nødvendige utbedringer må være relatert til struktur/sikkerhet og at estimerte utbedringskostnader må overstige det innbetalte depositumet (normalt 10% av kjøpesummen). Dette innbærer at rapporten fra besiktningsmann vanskelig kan brukes som utgangspunkt for å prute på prisen dersom noe ikke er som det skal.

Når båten avtalen er inngått og båten er kjøpt, er det fornuftig å registrere den i de norske skipsregistrene, NIS/NOR. Med norsk båt ferdes man nok tryggere på verdenshavene og det er mange fordeler med tanke på forsikring og eventuell bistand fra norske og utenlandske myndigheter ved behov.

Registreringen i seg selv er relativ enkel. Det finnes en oppskrift på registeret sine hjemmesider, men da jeg ringte telefonnummeret der var kundebehandleren enig i at det ikke var veldig lett å finne ut nøyaktig hva som kreves. Utgangspunktet er at man skal sende inn følgende dokumenter:

1. Declaration of Conformity - Dokumentasjon for godkjent CE-merking av båt og motor

2. Builders Certificate - Dokumentasjon fra skipsbygger

3. Bill of Sale - Fra siste eier i forrige register (+Apostille)

4. Deletion Certificate - som dokumenterer at båten avregistreres fri for heftelser (+Apostille)

5. JPG-bilder av WIN/HIN/CIN-kode for båten og nytt norsk kjenningssignal når det tildeles

Ettersom det ikke var betalt EU-moms på båten min, ble den solgt for eksport. Det betyr altså at båten må formelt eksporteres fra Kroatia ved kjøp. I praksis betyr dette at man som norsk kjøper, i løpet av 90 dager, må en tur innom internasjonalt farvann. Deretter kan man seile tilbake til Kroatia og melde sin som ankomst med norsk båt. I Kroatia ble jeg fortalt at man kan oppholde seg i inntil 18 måneder før turen ut i internasjonalt farvann må gjentas dersom planen er å ha båten liggende her.

Selv om innlegget er langt og prosessen fremstår noe tunggrodd, så har det meste gått relativt fint og knirkefritt. Totalt er det nok skrevet noen hundre e-post og meldinger, men det bunner nok mest i at kulturen her ser ut til å være å ta en oppgave av gangen og gjerne så fort den oppgaven oppdages. Altså veldig mye unødvendig korrespondanse frem og tilbake med koordinering og løpende små endringer, presiseringer og utdypende informasjon.

Klarer du å holde roen og oversikten er det en overraskende enkel prestasjon å kjøpe båt i Kroatia. Forhåpentligvis kan dette innlegget gjøre livet enda litt enklere for andre som trenger en pause fra det vanlige livet. Det er selvsagt bare å kontakte meg pr e-post eller telefon hvis jeg på noen som helst måte kan bidra til å realisere ditt ønske om å kjøpe båt i utlandet.

Avslutningsvis kan jeg avsløre at det aller vanskeligste var å finne navn til båten - noe du kan lese mer om i neste innlegg.

Øyvind