Ja. Selvfølgelig er det ikke gratis å leve sjørøverlivet på de syv hav, med mindre man velger å være skikkelig pirat da. Selv om jeg er selverklært sjørøver liker jeg å gjøre ting etter boka. Faktisk hadde ikke denne seilasen vært mulig uten det fantastiske systemet vi har i Norge. Skatt og moms betaler jeg med glede, og jeg unner velferdsstaten alle de midler de kan få. I stor grad et samfunnet vårt bygget på tillit, noe jeg synes er en skikkelig fin ting. Sånn ønsker jeg også at resten av verden skal ha det. Derfor velger jeg å betale det ting koster der jeg er, selv om kulturene er noe ulike andre steder i verden. Kall meg gjerne naiv, men et sted må man begynne. Dett norske systemet har servert meg min økonomiske situasjon på et realt sølvfat. Da er det greit å gjengjelde tjenesten til samfunnet, selv om det ikke nødvendigvis er til Norge. At vi er et verdenssamfunn der alle bidrar har vel aldri vært tydeligere enn nå. Derfor jeg tar gladelig min del av kaka, selv om sikkert litt for mye ender opp hos noen som utnytter naiviteten. Et sted må man vel uansett begynne. Ok, ferdig med det svevende og politiske.
Sommeren 2020 var jeg altså på jakt etter seilbåt. Det viktigste var å finne ei skute som kunne overtas relativt kjapt og som var klar for seilas. Internett ledet meg til Middelhavet. Her ser båtene ved første øyekast ut til å være 30-40% billigere enn i Norge. Ulempen er at de fleste har gått som charterbåten i utleie til (uforsiktige) turister. Jeg tar sjansen nok en gang. Som beskrevet i et tidligere blogginnlegg brukte jeg noe tid på å finne SV Mukti. Kort oppsummert ender det hele opp med at jeg får en telefon fra en båtmegler som kan tilby meg båten for 70.000 Euro. Selvsagt undersøker jeg på internett. Der finner jeg båten annonsert for 80.000 Euro. Så allerede 10.000 Euro i “avslag”, og derfor en del billigere enn tilsvarende båter når “rabatten” er medregnet.
Etter hvert viser det seg at selgeren egentlig har avtalt med megleren at båten kan gå for 69.000, men dette finner jeg først ut av etter at kontrakten er undertegnet. Dermed ender jeg opp med å betale 70.000 euro for båten, inkludert havneplass og forsikringer en måned etter overtagelsen. Selgeren er i øvrig hele veien veldig tydelig på at han ikke vil selge for en lavere pris, så jeg tar det for god fisk. Derfor vil jeg anta at det nok er en del å hente på å legge inn skambud, spesielt her i Kroatia. Det forutsetter selvfølgelig at man har tid tid det og at man aksepterer en del forhandlinger, avslag og sure miner. Så det ble som det ble, jeg godtok prisen de forlanget. 70.000 Euro. Kontrakten underskrives. Ferdig snakka.
Avtalen er på plass. Båten betales. Noen formaliteter som utgifter til omregistrering, eksportering og eventuell importering må man jo regne med, men prisen er på en måte bestemt. Jeg vet at mange synes den totale kostnaden er interessant. Dessverre er personlig økonomi et noe følsomt tema. Jeg ønsker å være helt åpen. Kanskje litt realitetsorientering kan bidra til at noen flere landkrabber finner veien til verdenshavene. Jeg håper i hvert fall at alle med en indre seiler i magen ser mulighetene, og at vi kan møtes i en verdens mange avkroker.
Resten av innlegget blir mer informativt enn underholdene. Det var forsåvidt også poenget, så "without further adieu":
Depositum for båten NOK 73.999 (10%)
Gjenstående beløp av båten NOK 700.471 (90%)
Utgifter ifm visning, inkl mat, bil hotell NOK 9000
Utgifter ifm overtagelse, inkl mat, bil hotell NOK 10000
Besigtigelse NOK 3000
Nødvendig/forefallende vedlikehold NOK 1000
Registrering i norske registre (NIS/NOR)
Eksportering fra Kroatia
Oppgraderinger* ca NOK 60000
Personlig utstyr** ca NOK 40000
*Oppgraderinger: Solcellepanel inkl motering, AIS, ny kartplotter, IridiumGo satellittløsning, Jolle
**Kamerautstyr, drone, Kindle, treningsutstyr, harddisker, mikrofon, medisiner, seilertøy ++
Totalt har det i følge regnskapet mitt til nå gått med ca NOK 900.000. Da er alt av oppgraderinger, avgifter, hotell, mat, lommepenger, joggesko, yttertøy, kamerautstyr og så videre tatt med. Båten ligger på vannet. Det er ingen store utgifter planlagt i nærmeste fremtid. Totalkostnaden har vokst, men SV Mukti er klar til å forlate Kroatiske farvann.m
Regnestykket er naturligvis ikke enkelt. Det er forskjellige valutakurser og det er forskjellige behov som skal tilfredsstilles. Det er selvsagt lett å gjøre det billigere. Tanken min har vært å bli kvitt de "store" utgiftene med en gang. Altså tror jeg at det skal gå helt fint å være på havet i over et år med det som er om bord nå av tekniske og sikkerhetsmessige installasjoner. Det gjør det lettere å kalkulere med budsjettet videre, og vi slipper å savne noe. Selv om en radar og watermaker står høyt på ønskelista.
For ferden videre ut av Kroatia er det selvsagt en haug med jokere i kortstokken. Og mange valg som skal tas. For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva prislappen på dette eventyret blir, men jeg vet at det i stor grad er knyttet til valg som tas underveis. Som en del av planlegginga har jeg sett på hva andre langturseilere bruker. Det vanligste svaret er at det kommer an på graden av luksus man ønsker. De gjerrigste seilerene, gjerne med to personer ombord ser ut til å komme langt for omkring NOK 10-15.000 pr måned. Dette skal visstnok inkludere havneavgifter, utgifter til vedlikehold, drivstoff, mat, forsikring og skatter/avgifter i forskjellige land. Erfaringsmessig så er ikke 100% spareblussmodus er et reelt alternativ. Derfor ser jeg for meg ca NOK 15-20.000 pr mnd, i hvert fall de første månedene i det relativt dyre Middelhavet. Etterpåklokskapen er som kjent den beste vitenskapen. Om et halvt års tid skal budsjettåret 2020 gjøres opp og SV Muktis "selvangivelse" leveres i formatet blogginnlegg. Stay tuned.
