Så lenge jeg kan huske har havet både tiltrukket meg og omgitt meg. Som barn bestod sommerferiene av eviglange solskinnsdager på familiehyttene våre, som begge beleilig nok ligger på små holmer. Vi bygde flåter og seilte i små joller. Havarerte gjorde vi også flere ganger, men det gikk jo relativt greit. Militærtjenesten ble selvsagt avtjent i Marinen etter eget ønsket. I Sjøforsvaret fikk jeg virkelig smaken på havet og livet til sjøs. Etter fem år måtte det bli landkrabbe av meg grunnet studier. Gjennom studietiden var jeg eier av to forskjellige seilbåter og bodde et helt år i den minste, kun 22 fot. Somrene ble fremdeles i stor grad tilbragt på havet, men lengselen etter havet og de lange feriene meldte seg for fullt etter at voksenlivet begynte. Når man vil ut å seile, så må man bare hoppe i det. Det er selvsagt ikke enkelt å bestemme seg for å forlate det trygge og gode hjemme i Norge. Det finnes heller ikke noe perfekt tidspunkt - det gjør det visst aldri. Men i mitt hode var det altså nå eller aldri hvis verden skulle oppleves fra seilbåt på de store oseanene. Selv om eventyret starter alene.
Som biologisk 33-åring og mental 22-åring er det enkelte utfordringer med å finne et velegnet mannskap. De fleste andre på min alder er allerede godt i gang med karrierer, barn og gud vet hva. Folk rundt meg ser ut til å finne sin plass i voksenlivet. Jeg nekter! Selv om kalenderen sier det er en stund siden jeg ble født, er hodet ikke hodet helt enig. Mine beste venner er alle opptatt med sitt, men som alltid er det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Vil jeg på tur, så skal jeg på tur. Det er jo heller ikke farlig å være litt alene, men jeg har en tendens til å kjede meg litt. De siste månedene har jeg derfor forsøkt å overbevise en haug med mennesker om at langtur i seilbåt er en mulighet som ikke kommer så ofte. Det har vært blandet entusiasme, men jeg er overbevist om at det løser seg. Lysten er definitivt der hos de fleste, men det stort sett noen praktiske skjær i sjøen. Spesielt koronasituasjonen gjør det vanskelig. Men som jeg har sagt mange ganger før; det ordner seg jo alltid for snille gutter!
Heldigvis er vi jo i 2020, og internett har et hav av muligheter. Det finnes nettsider for alt, også for kapteiner uten mannskap. For noen dager siden opprettet jeg en profil på en nettsidene, og responsen er svært god. Det har overbevist meg enda mer om at jeg ikke må seile rundt alene. Selv med den gode responsen på internett velger jeg å vente med å hyre noen nå. Selvfølgelig er det mye tryggere med noen jeg kjenner fra tidligere, men har latt inntil nå latt være å oppsøke gamle kjente. Det er tross alt allerede flere som er interessert i å være med på forskjellige strekninger og datoer, så holder mulighetene åpne for dem i første omgang.
Før spesifikke avtaler lages med potensielt mannskap vil jeg at båten skal være ship-shape og vi skal ha seilt noen uker for å evaluere realistisk fremdrift gjennom Middelhavet. Men, dersom du vet om noen som har tid og lyst til å være med, helst minst to uker eller med, så er det selvfølgelig bare å ta kontakt.
Øyvind
Comments